Nyheter, tekst, invitasjoner:
Hva er kunstens rolle i krisetider?
I perioden januar til mars 2025 samlet vi oss, en tverrfaglig kunstnerisk gruppe, i Overlyssalene på Kunstnerens Hus i Jannik Abel sin utstilling for å undre over spørsmålet: Hva er kunstens rolle i krisetider?
Skuespillere, musikere, billedkunstnere, forfattere, dansere, kuratorer, kulturjournalister, ledere for kunstinstitusjoner satt side ved side rundt et langt bord i dialog. Vi skjønte raskt at det ikke bare var det som skjedde i timene rundt bordet som var viktig, det var spesielt det som skjedde etterpå: folk ble igjen, de satte seg ned i salene og fortsatte samtalen, de satt i restauranten, de satt rundt bålet som var tent på plassen utenfor. De snakket sammen.
Nye konstellasjoner på tvers av fag ble skapt.
Det var seks åpne offentlige samlinger og utallige mindre lukkede og tilfeldige samlinger i utstillingen i og etter åpningstid. Vi valgte å ikke ta opp lyd eller video fra disse samtalene for å skape et mest mulig trygt rom, men vi deler her noe av den kunnskapen som ble delt rundt langbordet:
Først så vi på om vi kunne se en rød tråd i hvordan denne tiden ble beskrevet.
Her er det som ble nevnt gang på gang:
Vi er på randen av en global katastrofe.
Vi er i en tid som normaliserer fascismen.
Verden må ta et oppgjør med kolonitiden.
Skuffelse over norsk presses manglende evne til å rapportere viktige nyheter.
Naturkrisens enorme omfang og manglende politisk handling.
Folkemordet i Palestina er ikke til å bære.
Det er kriser i hele verden som vi ikke hører om.
Verden er kidnappet av ego.
Norge tjener enormt mye penger på krig.
Vi nordmenn er privilegerte, derfor har vi et ekstra ansvar.
Så begynte dialogen om kunsten. Der var det en tydelig ting som alle var enig i og som ble hovedkonklusjonen:
Kunstens største rolle nå i krisetid er å skape felleskap.
Det som ble klinkende klart er at felleskapet gir en unik styrke som leder til handling.
Så hvordan skape felleskap? Her er et kart:
Det starter med sannhet. Rom som er sanne er trygge.
Rom som er trygge kan gi grobunn for håp. Håpet i møte med felleskapet gir handling.
Det er felleskapets kraft og mot som igjen omformes til handling.
Det er solidariske handlinger som er veien inn i en fredfull og trygg framtid.
Det var også enighet om at det finnes flere sannheter og at vi må tåle uenighet og ha stor takhøyde for ulike perspektiv. Samtidig så vi at det var en bunnlinje vi alle kunne være enig i: noen grupper er mere utsatte enn andre i denne tiden. Dermed ble fellesskapet skapt, og hva vi kan gjøre for å skape en bedre framtid for flest, fokuset.
Vår oppgave som kunstnere er å være sannhetsvitner og sannhetsfortellere. Vi er de som bygger opp, som samler, som gir utvidet forståelse, som skaper så vi kan komme inn i følelser som empati, som er det det beste botemiddelet mot ego. Det kreves mot for å dele sannhet i vår tid. Å være en aktivistisk kunstner, en kunstner som jobber med å sette søkelyset på urett og som aktivt er del av løsningen, kommer til å være en av kunstnerens viktigste oppgaver framover. Her så vi flere utfordringer. Det en tverrfaglig konsensus om at det å være kunstner og aktivist er utrygt. Vi ser sensur, kansellering og arrestasjoner i mange land. Palestina- aktivister er mest utsatte. Som felt har vi en særs viktig rolle her. Vi må støtte opp om de modigste av oss. Vi ønsker oss stipend og priser som kan løfte frem de som trenger og fortjener det. Kunstinstitusjonene må gå foran i å uttrykke støtte til aktivistiske kunstnere og gi dem kunstneriske muligheter.
Blir du kalt aktivist av andre aktivister er det en hedersbetegnelse. Høyresida bruker ordet aktivist som skjellsord og i pressen ser man også ofte brukt nedsettende. Samlet i dialog rundt bordet ble vi enige om at en aktivist er en som står opp i møte med urett. Interessant nok hvis vi ser på ordet Activist så har det to ord i seg som betyr handling. Act og ist. Det betyr altså: den som gjør handlingen. Handling er nøkkelen i vår tid.
Kunstnerisk frihet er en av grunnpilarene vi alltid snakker om når vi samles. Vi som felt skal være frie, samtidig er vi kun så frie som våre hjerner har evne til å se og som våre kollegaer og institusjoner har evne til å støtte oss i hva vi ser. Vi kan som kultur være for opptatt av politisk korrekthet og ikke være modige nok i møte med sannheten. Vi snakket mye om at i vår kultur må vi bli modigere til å snakke om strukturelle ting som diskriminerer og som må utvikles. Åpenhet og dialog i feltet vårt må innføres som en naturlig del av vår kunstneriske oppgave. Et eksempel er at det er mye snakk om mangfold og lite snakk om rasisme.
Spørsmålet om vi er for privilegerte kom opp. At det er derfor det fortsatt er få av oss som forholder seg aktivistisk til kunsten. Ønsket om at institusjonene tok tak i flere viktige temaer var det også konsensus om.
Vi ser nå at det er flere kunstinstitusjoner som ønsker å skape rom som gir håp og felleskap.
De ser mørket og de hører folket. Det institusjonene må forstå er at håp gror ut av sannhet. Har ikke institusjonen delt hva som er sant i vår tid, så mister vi tillit til dem. Dermed har de blitt en utrygg arena og kan ikke bidra inn til håpet. Et eksempel på utrygghet som ble nevnt er at når vårt Nasjonalmuseum ikke vil stå i sannheten om at Palestinsk kunst hadde vært viktig og riktig å vise nå, da blir de et utrygt rom. Et sted man ikke vil samles uten å føle på at her er det noe usagt. Et eksempel på det motsatte var at når Kunstnernes Hus viser tre prosjekt samtidig som på forskjellige måter står i solidaritet med de utsatte, så speiler de en sannhet som gjør at Huset oppleves som «vårt», et felleskapets sted. Det ble også nevnt at det at ledere for institusjoner møter opp til møteplasser som denne, viser at de lytter inn, det gir en trygghetsfølelse, og det at noen institusjoner totalt manglet tilstedeværelse legges merke til. Det å snakke om håp i vår tid, veier tyngst når de som snakker, har vist handling før ordet.
Det vi også ser eksempler på er at flere ønsker er å gi folket håp ved at de skal få en pause fra det som skjer i verden. La oss her først som sist anerkjenne at pause og håp er to forskjellige ting. Pausen kan være viktig og nyttig så lenge den er seg selv bevisst, og knu forblir en kort pause. Pause over tid bidrar bare til å opprettholde status quo, som er det motsatte av håpet. Da er det ikke lenger en pause, men en tilstand.
Poeten Andrea Gibson sier det på denne måten:
«Even though the truth isn’t hopeful. The telling of it is.»
Det var stor enighet om slagordet «Kultur støtter Kultur». Det ble først brukt utenfor Nasjonalmuseet 18 mai 2024 i en demonstrasjon der folket samlet seg i nasjonaldrakter rundt Palestinere i sine folkedrakter. Vi som kultur må stå i solidaritet med de som er utsatte nå. For hvem er vi ellers? I krisetid er kultur som står i solidaritet helt grunnleggende for motstandskampen. Som Mariken Lauvstad skriver til Nasjonalmuseet i Klassekampen 25.5 2024: Nøytralitet er umulig når verden brenner. Solidaritet er ikke farlig. Det er fraværet av solidaritet som er en trussel i vår tid.
Nå i etterkant kan vi se tilbake på at over 8000 mennesker samlet seg på Kunstnernes Hus i rom som var laget spesifikt for sorg, refleksjon, gjenforening og dialog. De siste dagene og i etterkant av utstillingen Back to the Land og dialogprogrammet Back to the Table har vi fått utallige spørsmål om hvor vi skal samles nå? For det vi opplevde hver eneste dag var at disse rommene trengs. De gav aksept, håp, styrke og felleskap.
Nye trygge rom for felleskap må skapes, det er en oppgave for oss alle.
Vi ser fram til å møtes hvor enn det blir.
Guri Glans og Jannik Abel
Skuespillere, musikere, billedkunstnere, forfattere, dansere, kuratorer, kulturjournalister, ledere for kunstinstitusjoner satt side ved side rundt et langt bord i dialog. Vi skjønte raskt at det ikke bare var det som skjedde i timene rundt bordet som var viktig, det var spesielt det som skjedde etterpå: folk ble igjen, de satte seg ned i salene og fortsatte samtalen, de satt i restauranten, de satt rundt bålet som var tent på plassen utenfor. De snakket sammen.
Nye konstellasjoner på tvers av fag ble skapt.
Det var seks åpne offentlige samlinger og utallige mindre lukkede og tilfeldige samlinger i utstillingen i og etter åpningstid. Vi valgte å ikke ta opp lyd eller video fra disse samtalene for å skape et mest mulig trygt rom, men vi deler her noe av den kunnskapen som ble delt rundt langbordet:
Først så vi på om vi kunne se en rød tråd i hvordan denne tiden ble beskrevet.
Her er det som ble nevnt gang på gang:
Vi er på randen av en global katastrofe.
Vi er i en tid som normaliserer fascismen.
Verden må ta et oppgjør med kolonitiden.
Skuffelse over norsk presses manglende evne til å rapportere viktige nyheter.
Naturkrisens enorme omfang og manglende politisk handling.
Folkemordet i Palestina er ikke til å bære.
Det er kriser i hele verden som vi ikke hører om.
Verden er kidnappet av ego.
Norge tjener enormt mye penger på krig.
Vi nordmenn er privilegerte, derfor har vi et ekstra ansvar.
Så begynte dialogen om kunsten. Der var det en tydelig ting som alle var enig i og som ble hovedkonklusjonen:
Kunstens største rolle nå i krisetid er å skape felleskap.
Det som ble klinkende klart er at felleskapet gir en unik styrke som leder til handling.
Så hvordan skape felleskap? Her er et kart:
Det starter med sannhet. Rom som er sanne er trygge.
Rom som er trygge kan gi grobunn for håp. Håpet i møte med felleskapet gir handling.
Det er felleskapets kraft og mot som igjen omformes til handling.
Det er solidariske handlinger som er veien inn i en fredfull og trygg framtid.
Det var også enighet om at det finnes flere sannheter og at vi må tåle uenighet og ha stor takhøyde for ulike perspektiv. Samtidig så vi at det var en bunnlinje vi alle kunne være enig i: noen grupper er mere utsatte enn andre i denne tiden. Dermed ble fellesskapet skapt, og hva vi kan gjøre for å skape en bedre framtid for flest, fokuset.
Vår oppgave som kunstnere er å være sannhetsvitner og sannhetsfortellere. Vi er de som bygger opp, som samler, som gir utvidet forståelse, som skaper så vi kan komme inn i følelser som empati, som er det det beste botemiddelet mot ego. Det kreves mot for å dele sannhet i vår tid. Å være en aktivistisk kunstner, en kunstner som jobber med å sette søkelyset på urett og som aktivt er del av løsningen, kommer til å være en av kunstnerens viktigste oppgaver framover. Her så vi flere utfordringer. Det en tverrfaglig konsensus om at det å være kunstner og aktivist er utrygt. Vi ser sensur, kansellering og arrestasjoner i mange land. Palestina- aktivister er mest utsatte. Som felt har vi en særs viktig rolle her. Vi må støtte opp om de modigste av oss. Vi ønsker oss stipend og priser som kan løfte frem de som trenger og fortjener det. Kunstinstitusjonene må gå foran i å uttrykke støtte til aktivistiske kunstnere og gi dem kunstneriske muligheter.
Blir du kalt aktivist av andre aktivister er det en hedersbetegnelse. Høyresida bruker ordet aktivist som skjellsord og i pressen ser man også ofte brukt nedsettende. Samlet i dialog rundt bordet ble vi enige om at en aktivist er en som står opp i møte med urett. Interessant nok hvis vi ser på ordet Activist så har det to ord i seg som betyr handling. Act og ist. Det betyr altså: den som gjør handlingen. Handling er nøkkelen i vår tid.
Kunstnerisk frihet er en av grunnpilarene vi alltid snakker om når vi samles. Vi som felt skal være frie, samtidig er vi kun så frie som våre hjerner har evne til å se og som våre kollegaer og institusjoner har evne til å støtte oss i hva vi ser. Vi kan som kultur være for opptatt av politisk korrekthet og ikke være modige nok i møte med sannheten. Vi snakket mye om at i vår kultur må vi bli modigere til å snakke om strukturelle ting som diskriminerer og som må utvikles. Åpenhet og dialog i feltet vårt må innføres som en naturlig del av vår kunstneriske oppgave. Et eksempel er at det er mye snakk om mangfold og lite snakk om rasisme.
Spørsmålet om vi er for privilegerte kom opp. At det er derfor det fortsatt er få av oss som forholder seg aktivistisk til kunsten. Ønsket om at institusjonene tok tak i flere viktige temaer var det også konsensus om.
Vi ser nå at det er flere kunstinstitusjoner som ønsker å skape rom som gir håp og felleskap.
De ser mørket og de hører folket. Det institusjonene må forstå er at håp gror ut av sannhet. Har ikke institusjonen delt hva som er sant i vår tid, så mister vi tillit til dem. Dermed har de blitt en utrygg arena og kan ikke bidra inn til håpet. Et eksempel på utrygghet som ble nevnt er at når vårt Nasjonalmuseum ikke vil stå i sannheten om at Palestinsk kunst hadde vært viktig og riktig å vise nå, da blir de et utrygt rom. Et sted man ikke vil samles uten å føle på at her er det noe usagt. Et eksempel på det motsatte var at når Kunstnernes Hus viser tre prosjekt samtidig som på forskjellige måter står i solidaritet med de utsatte, så speiler de en sannhet som gjør at Huset oppleves som «vårt», et felleskapets sted. Det ble også nevnt at det at ledere for institusjoner møter opp til møteplasser som denne, viser at de lytter inn, det gir en trygghetsfølelse, og det at noen institusjoner totalt manglet tilstedeværelse legges merke til. Det å snakke om håp i vår tid, veier tyngst når de som snakker, har vist handling før ordet.
Det vi også ser eksempler på er at flere ønsker er å gi folket håp ved at de skal få en pause fra det som skjer i verden. La oss her først som sist anerkjenne at pause og håp er to forskjellige ting. Pausen kan være viktig og nyttig så lenge den er seg selv bevisst, og knu forblir en kort pause. Pause over tid bidrar bare til å opprettholde status quo, som er det motsatte av håpet. Da er det ikke lenger en pause, men en tilstand.
Poeten Andrea Gibson sier det på denne måten:
«Even though the truth isn’t hopeful. The telling of it is.»
Det var stor enighet om slagordet «Kultur støtter Kultur». Det ble først brukt utenfor Nasjonalmuseet 18 mai 2024 i en demonstrasjon der folket samlet seg i nasjonaldrakter rundt Palestinere i sine folkedrakter. Vi som kultur må stå i solidaritet med de som er utsatte nå. For hvem er vi ellers? I krisetid er kultur som står i solidaritet helt grunnleggende for motstandskampen. Som Mariken Lauvstad skriver til Nasjonalmuseet i Klassekampen 25.5 2024: Nøytralitet er umulig når verden brenner. Solidaritet er ikke farlig. Det er fraværet av solidaritet som er en trussel i vår tid.
Nå i etterkant kan vi se tilbake på at over 8000 mennesker samlet seg på Kunstnernes Hus i rom som var laget spesifikt for sorg, refleksjon, gjenforening og dialog. De siste dagene og i etterkant av utstillingen Back to the Land og dialogprogrammet Back to the Table har vi fått utallige spørsmål om hvor vi skal samles nå? For det vi opplevde hver eneste dag var at disse rommene trengs. De gav aksept, håp, styrke og felleskap.
Nye trygge rom for felleskap må skapes, det er en oppgave for oss alle.
Vi ser fram til å møtes hvor enn det blir.
Guri Glans og Jannik Abel
Back to the Land er nå over.
Takk til ALLE 8000 som har bidratt og opplevd dette verket på Kunstneres Hus.
Nå er verket returnert til skogen for å bli til jord.
Under finner du anmeldelser av prosjektet.
Du kan lese mere om prosjektet her.
Nå er verket returnert til skogen for å bli til jord.
Under finner du anmeldelser av prosjektet.
Du kan lese mere om prosjektet her.
Les Mona Pahle Bjerke sin anmeldelse på NRK.
|
Les Mette Torstensen sin anmeldelse på Periskop.
|
Pris fra Unge Kunstneres Samfund 2024
15 August 2024 ble jeg oppringt av Styreleder i UKS og fikk vite at de ville gi meg en pris. Begrunnelsen kan du lese under. Jeg deler denne prisen med alle kunstnere som står opp for urett. Denne er til oss. Jeg tror på det å utvide kunstfeltet spesielt i denne tiden, med mot og solidaritet som kompass. Sannhetsvitne er og blir det nye definisjonen i mitt kunstnerskap.
Fra Styret i UKS:
Tradisjonenen Ridder av den gyldne palett er meint å vandre stafettliknande og bli delt ut kvart år framover, og peike til kunstnarskap som utmerkar seg med å arbeide for å løfte feltet både med eige virke, organisasjonsarbeid og gjennom eksempelets kraft. Dette årets kunstnar er eit døme på eksempelets kraft for UKS styre.
Til inspirasjon for både yngre og meir etablerte kunstnarar har denne kunstnaren arbeida både som eit sterkt sanningsvitne, med treffsikker og modig – eg vil ikkje kalle det uredd for vi kan vere redde men våge likevel – formidlingsvilje.
Ei hengivenhet til bærekraft og styrken i samvær. Ja, dette året går Ridder av den gyldne palett til Jannik Abel.
Kjære Jannik, vi i UKS styre er takksame for at du vil bære denne utmerkinga eit år. Vi ser deg, og den formidlingsevnen av røynda du ser, gjennom nære og poetiske foto frå dei mange, og stadig pågående, demonstrasjonene i Oslo etter 7 oktober. Du gjer ein fremragende formidling av den største folkeaksjonen i det norske samfunn i nyere tid: solidaritetsengasjementet til støtte for palestinerne. Visualiseringen av folkemengdene, energien, følelsene, saka. Dei sitter hardere fast enn mange ein journalistiske dokumentasjon, som forøvrig også har vore mangelfull i si dekning.
Vi ser måten du, Jannik, dykker rett ned og blir en del av det som skjer. UKS tenker også på nærveret ditt under Fovsen-Njaarke-demonstrasjonene i 2023. Du syneliggjer eit prinsipp som for UKS er viktig: krafta i å kome saman, orientere seg og organisere seg.
På vegne av UKS styre bed eg herved Trond Hugo Haugen gi vidare denne medalja til deg Jannik Abel, som eit teikn og ei anarkjenning av vår verdsetting av ditt bidrag. Og håper du også i framtida vil fortsette å inspirerer feltet.
Takk!
Fra Styret i UKS:
Tradisjonenen Ridder av den gyldne palett er meint å vandre stafettliknande og bli delt ut kvart år framover, og peike til kunstnarskap som utmerkar seg med å arbeide for å løfte feltet både med eige virke, organisasjonsarbeid og gjennom eksempelets kraft. Dette årets kunstnar er eit døme på eksempelets kraft for UKS styre.
Til inspirasjon for både yngre og meir etablerte kunstnarar har denne kunstnaren arbeida både som eit sterkt sanningsvitne, med treffsikker og modig – eg vil ikkje kalle det uredd for vi kan vere redde men våge likevel – formidlingsvilje.
Ei hengivenhet til bærekraft og styrken i samvær. Ja, dette året går Ridder av den gyldne palett til Jannik Abel.
Kjære Jannik, vi i UKS styre er takksame for at du vil bære denne utmerkinga eit år. Vi ser deg, og den formidlingsevnen av røynda du ser, gjennom nære og poetiske foto frå dei mange, og stadig pågående, demonstrasjonene i Oslo etter 7 oktober. Du gjer ein fremragende formidling av den største folkeaksjonen i det norske samfunn i nyere tid: solidaritetsengasjementet til støtte for palestinerne. Visualiseringen av folkemengdene, energien, følelsene, saka. Dei sitter hardere fast enn mange ein journalistiske dokumentasjon, som forøvrig også har vore mangelfull i si dekning.
Vi ser måten du, Jannik, dykker rett ned og blir en del av det som skjer. UKS tenker også på nærveret ditt under Fovsen-Njaarke-demonstrasjonene i 2023. Du syneliggjer eit prinsipp som for UKS er viktig: krafta i å kome saman, orientere seg og organisere seg.
På vegne av UKS styre bed eg herved Trond Hugo Haugen gi vidare denne medalja til deg Jannik Abel, som eit teikn og ei anarkjenning av vår verdsetting av ditt bidrag. Og håper du også i framtida vil fortsette å inspirerer feltet.
Takk!
FORTELL SANNHETEN
I Februar 2024 var jeg på Vestbredden. Hva jeg var vitne til kan du lese i Kunstkrikk her.
I Mai 2025 var jeg tilbake og det kan du lese mere om her. Vi er folket.
I Mai 2025 var jeg tilbake og det kan du lese mere om her. Vi er folket.
NRK KUNSTNERLIV
NRK sin serie Kunstnerliv portretterer Jannik Abel sammen med kunstner Kristian Kvakland.
Se programmet her.
Se programmet her.
|
|
Duoutstilling med Lise Bjørne Linnert 2026
|
Lise Bjørne Linnert og Jannik Abel skal stille ut sammen i Trønderlag senter for samtidskunst i 2026.
Du finner Linnert sine arbeider her. |
Skogsvitner (Pågående)
Akkurat nå bygges det en hytte i ditt nærmiljø. I kunstprosjektet «Watching the forest grow back/ Skogsvitner» blir hemmelige hytter bygget av gjenværende materiale etter flatehost. De blir bygget akkurat i grensen mellom skog og flathogst. Det vil ta omkring 80 år å se skogen vokse tilbake så vi kan regne med at det vil være to generasjoner som vil kunne sitte i hyttene som symbolske vitner til skogens verdi.
Hyttene er laget for hånd med det materiale som ligger igjen etter flatehogst og de får navn etter et barn som bor i nærområdet. De tre første heter Jonas, Ville og Sarah. De som bor ved hytta vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet og hvor hytta kan finnes.
Den ville norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempo og på den måten som vi gjør nå vil det ikke være vill skog i Norge om ti år. Allerede i vår tid, nå, har folk flest har aldri opplevd å være i en skog som ikke er forandret av oss mennesker.
Det finnes ingen vei tilbake som vi driver skogen vår i Norge i dag. Flatehogst er forbudt av EU og er en trussel for både økosystem, innsekter og dyr. Dette prosjektet er et aktivistisk kunstnerisk grep for å være en motvekt vil være å være vitne til at det skjer og dermed kanskje også mobiliserer en folkeaksjon.
Prosjektet er støtte av Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Hyttene er laget for hånd med det materiale som ligger igjen etter flatehogst og de får navn etter et barn som bor i nærområdet. De tre første heter Jonas, Ville og Sarah. De som bor ved hytta vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet og hvor hytta kan finnes.
Den ville norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempo og på den måten som vi gjør nå vil det ikke være vill skog i Norge om ti år. Allerede i vår tid, nå, har folk flest har aldri opplevd å være i en skog som ikke er forandret av oss mennesker.
Det finnes ingen vei tilbake som vi driver skogen vår i Norge i dag. Flatehogst er forbudt av EU og er en trussel for både økosystem, innsekter og dyr. Dette prosjektet er et aktivistisk kunstnerisk grep for å være en motvekt vil være å være vitne til at det skjer og dermed kanskje også mobiliserer en folkeaksjon.
Prosjektet er støtte av Billedkunstnernes Vederlagsfond.
