«I en tid som er preget av kriser, krig, uro, sinne og flykt kan det virke noe passivt å jobbe sakte med installasjoner i skogen.
Jeg er enig, det er passivt, samtidig ikke ubetydelig. Noen må bevege seg sakte i en annen retning."
Jannik Abel
KUNSTPROSJEKT:
Avstamning- alt jeg gjør føles som en stille protest.
Sosial relasjonell perfomance
Kjerringøy Landart Biennale 2024
Av Jannik Abel og Guri Glans.
Kjerringøy Landart Biennale 2024
Av Jannik Abel og Guri Glans.
|
|
|
|
|
|
Prosjektet består av en tekst del som. blir framført muntlig av Guri Glnas, en perfomance del der Jannik Abel sitter stille i en robåt og flere hundre bunter med ved som publikum får og skal kun tennes når vi mennesker har funnet tilbake til vår menneskelighet.
Alle har ett bristepunkt. Alle samfunn. Alle mennesker. All natur. Jeg ville ro et bål på havet, for å ære våre forfedre.
Jeg hadde sanket inn ved fra den nedhuggede skogen
foran det gule huset til Kjellaug. Så skjer folkemordet.
Jeg drar til Palestina og ser vår felles menneskelighet briste.
Jeg ser det i ansiktet til den lille gutten med sykkel i flyktningleiren.
Jeg hører det i skriket hennes den natten, det var stjerneklart og hun var mor.
Jeg kom hjem og så det på Fosen der all natur var skrapt bort.
Jeg ser det i valgene vi tar hver dag.
Gruvedrift på havbunnen.
Hvordan skape innenfor en katastrofe?
Jeg bestemte meg at jeg ikke kunne fortsette som om alt var som før.
Den måten å "ikke forholde seg på" vil være vår undergang.
Bålet bak båten blir ikke tent i dag. Jeg sitter stille i båten som et varsel på at ting ikke er som de var.
Vi kan ikke fortsette som vi gjør.
Tekst framført av Guri Glans:
Du skaper innenfor en katastrofe. Det er sannheten.
Du sitter stille i båten. Du skriver til oss fra utrygg grunn.
Naturen er det eneste du kan stole på. Nå.
Alt du gjør føles som en stille protest.
Du sanker inn restene av meg og deg, i myra med de grønne gummistøvlene til Kjellaug.
Stamme for stamme. Grein for grein. Bein for bein.
Du sanker, rydder, sorterer, økser, spikker, sager, bunter.
Her er flere hundre små bunter, alt du trenger for å lage et bål. De er til oss.
Dette bålet skal tennes når du føler vi mennesker har funnet tilbake til vår menneskelighet.
Bålet som aldri ble -eller varslet som tente det.
Alle har ett bristepunkt. Alle samfunn. Alle mennesker. All natur. Jeg ville ro et bål på havet, for å ære våre forfedre.
Jeg hadde sanket inn ved fra den nedhuggede skogen
foran det gule huset til Kjellaug. Så skjer folkemordet.
Jeg drar til Palestina og ser vår felles menneskelighet briste.
Jeg ser det i ansiktet til den lille gutten med sykkel i flyktningleiren.
Jeg hører det i skriket hennes den natten, det var stjerneklart og hun var mor.
Jeg kom hjem og så det på Fosen der all natur var skrapt bort.
Jeg ser det i valgene vi tar hver dag.
Gruvedrift på havbunnen.
Hvordan skape innenfor en katastrofe?
Jeg bestemte meg at jeg ikke kunne fortsette som om alt var som før.
Den måten å "ikke forholde seg på" vil være vår undergang.
Bålet bak båten blir ikke tent i dag. Jeg sitter stille i båten som et varsel på at ting ikke er som de var.
Vi kan ikke fortsette som vi gjør.
Tekst framført av Guri Glans:
Du skaper innenfor en katastrofe. Det er sannheten.
Du sitter stille i båten. Du skriver til oss fra utrygg grunn.
Naturen er det eneste du kan stole på. Nå.
Alt du gjør føles som en stille protest.
Du sanker inn restene av meg og deg, i myra med de grønne gummistøvlene til Kjellaug.
Stamme for stamme. Grein for grein. Bein for bein.
Du sanker, rydder, sorterer, økser, spikker, sager, bunter.
Her er flere hundre små bunter, alt du trenger for å lage et bål. De er til oss.
Dette bålet skal tennes når du føler vi mennesker har funnet tilbake til vår menneskelighet.
Bålet som aldri ble -eller varslet som tente det.
Folkebevegelsen
Vi har vært vitne til vår tids mest grusomme menneskerettighetsbrudd i Palestina 2023/2024
Flere millijoner av mennesker tok til gatene for å kreve våpenhvile.
Jeg har dokumentert folkebevegelsen i Oslo fra Oktober 2023 til nå.
Bildene har vært publisert i internasjonal presse verden over.
Flere millijoner av mennesker tok til gatene for å kreve våpenhvile.
Jeg har dokumentert folkebevegelsen i Oslo fra Oktober 2023 til nå.
Bildene har vært publisert i internasjonal presse verden over.
|
|
|
|
|
|
Kultur støtter kultur
18 mai 2024 sto folket utenfor sitt Nasjonalmuseum for å minne ledelsen om at kultur støtter kultur.
En historisk markering.
Nasjonalmuseet har som sin visjon å speile tiden vi lever i. Den speilet vi.
Utenfor.
Det er så mye som kan sies om det å tie i denne tiden-sånn faktamessig:
I Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, understrekes det at vern av kulturarv i krig er et ansvar for hele verdenssamfunnet.
Og da den internasjonale domstolen åpnet sak om mulig folkemord utløste det en plikt for oss alle å handle. Det er ikke et valg det er et lovkrav.Det ER fortsatt sånn at folket må gå først før de større strukturene og institusjonene følger etter. Så da gjør vi det til dialogen skaper endring.
Plassen ble fylt opp av alle type mennesker. Vi gikk sakte inn på plassen med armene opp i været i den posisjonen som viser: Vi-vi kommer i fred. Så sto vi i sirkel rundt palestinerene i sin folkedrakt og sang sammen. Ledet av parolen: Kultur støtter Kultur.
Protest perfomancen ble skrevet om i Klassekampen av Mariken Lauvstad og i Billedkunst.
En historisk markering.
Nasjonalmuseet har som sin visjon å speile tiden vi lever i. Den speilet vi.
Utenfor.
Det er så mye som kan sies om det å tie i denne tiden-sånn faktamessig:
I Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, understrekes det at vern av kulturarv i krig er et ansvar for hele verdenssamfunnet.
Og da den internasjonale domstolen åpnet sak om mulig folkemord utløste det en plikt for oss alle å handle. Det er ikke et valg det er et lovkrav.Det ER fortsatt sånn at folket må gå først før de større strukturene og institusjonene følger etter. Så da gjør vi det til dialogen skaper endring.
Plassen ble fylt opp av alle type mennesker. Vi gikk sakte inn på plassen med armene opp i været i den posisjonen som viser: Vi-vi kommer i fred. Så sto vi i sirkel rundt palestinerene i sin folkedrakt og sang sammen. Ledet av parolen: Kultur støtter Kultur.
Protest perfomancen ble skrevet om i Klassekampen av Mariken Lauvstad og i Billedkunst.
Skogsvitner/Watching the forest grow back
Akkurat nå bygges det en hytte i ditt nærmiljø. I kunstprosjektet «Watching the forest grow back/ Skogsvitner» blir hemmelige hytter bygget av gjenværende materiale etter flatehost. De blir bygget akkurat i grensen mellom skog og flathogst. Det vil ta omkring 80 år å se skogen vokse tilbake så vi kan regne med at det vil være to generasjoner som vil kunne sitte i hyttene som symbolske vitner til skogens verdi.
Hyttene er laget for hånd med det materiale som ligger igjen etter flatehogst og de får navn etter et barn som bor i nærområdet.
De tre første heter Jonas, Ville og Sarah. De som bor ved hytta vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet og hvor hytta kan finnes.Den ville norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempo og på den måten som vi gjør nå vil det ikke være vill skog i Norge om ti år. Allerede i vår tid, nå, har folk flest har aldri opplevd å være i en skog som ikke er forandret av oss mennesker.
Prosjektet har vært del av Hvitsten Salong og Kjerringøy Landart Biennale
Prosjektet er støtte av Bildende Kunstneres Hjelpefond
Hyttene er laget for hånd med det materiale som ligger igjen etter flatehogst og de får navn etter et barn som bor i nærområdet.
De tre første heter Jonas, Ville og Sarah. De som bor ved hytta vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet og hvor hytta kan finnes.Den ville norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempo og på den måten som vi gjør nå vil det ikke være vill skog i Norge om ti år. Allerede i vår tid, nå, har folk flest har aldri opplevd å være i en skog som ikke er forandret av oss mennesker.
Prosjektet har vært del av Hvitsten Salong og Kjerringøy Landart Biennale
Prosjektet er støtte av Bildende Kunstneres Hjelpefond
Watching the forest grow back // skogsvitner.
Av Ida Frisch
Å være der når et tre skapes, er kanskje en umulig øvelse. Det magiske øyeblikket hvor frø finner jord og får lov til å vokse, unngå skosåler og rådyrmunner og frost i de første, sårbare stundene. Kanskje kun et fåtall av oss har vært til stede når trær får plass og rom til å gå fra frø til spire.
Mange av oss er kanskje mer bekjente med lyden av motorsag eller skogsmaskiner når et tre skal ned. Den fjerne, durende sangen av maskiner, og de hule dumpene av trær som faller mot skogbunnen. Tidligere har lyden kanskje vært mer stump – taktfaste økseslag og stønn av mannsstemmer, hester som drar stammene gjennom skogen med hele seg.
Et menneske er lite og skogene er store, og denne utvelgelsen av trær har blitt gjort i lang tid. Det har kanskje vært en mer likeverdig utveksling mellom menneske og skog, og skogsarbeiderne har gitt tilbake i form av arbeiderdiktning, sang blant grantrær, og i mange tilfeller, gitt tilbake i form av liv som går tapt i skogen.
Nå er det bare skogen som må bøte for menneskets maskiner. Og ikke bare trærne, men hele mikromiljøet som skogen gir oss. Økokrim rapporterer om den omfattende ulovlige hogsten som foregår i Norge, med stor grad av henleggelser og liten grad av straff, selv om hogsten ofte kan regnes som alvorlig miljøkriminalitet. Det pekes også på store sannsynlige mørketall. Flatehogst er ulovlig i EU, men i Norge forsvinner skogene i stadig større hastighet. Den ville, norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempoet og på den måten som vi gjør nå, vil det ikke være vill skog i Norge om ti år.
I 2016 vedtok Stortinget at ti prosent av norske skoger skal vernes – uten en konkret frist eller plan for dette. I mellomtiden har store skogsområder blitt forvandlet til enslige stubber og ufremkommelige virvar av grener og granbar.
Det hele kan minne om en slagmark, hvor det er tydelig hvem som er den tapende part.
Hvem skal beskytte skogen? Hvem skal beskytte stillheten og rommet, oksygenet og dyrelivet som skogen gir oss, og hvem skal peke på vår menneskelige, lille plass i et større system? Skogen er en del av vår folketradisjon og identitet, og det er på tide at vi lever den sannheten, slik at det også i fremtiden kan fortsette å fables om de magiske rommene som skogen skaper
– og ikke fortellinger om bleke landskap og stumme stubber.
Vi er tidsvitner til verden rundt oss. De hemmelige hyttene som bygges i skogen nær deg, er en plass hvor du, eller dine barn, kan sitte stille og se på skogen mens den reiser seg etter flatehogsten.
Det vil ta 80 år å se skogen vokse tilbake.
Du er kanskje jord igjen når trærne reiser seg på nytt i hogstlandskapet – men de hemmelige hyttene kan være steder i skogen hvor den poetiske og aktivistiske holdningen kan gjenreises. En følelse av at vi, som bevitner skogen, kan være med å skape endring.
Hyttene bygges akkurat i grensen mellom skog og flatehogst. Så med den levende skogen i ryggen, kan dere sammen utgjøre en kraft, nesten en hær, som stille bevitner den urett som er gjort.
De hemmelige hyttene får navn etter barn i nærområdet. Barn, som kanskje tar med egne barn til hyttene i sitt voksne liv, for å fortsette arbeidet med å bevitne tidens rullende bevegelse.
De tre første hyttene heter Jonas, Ville og Sarah.
Du som bor i nærområdet vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet, og hvor hytta finnes. Du er invitert inn i skogen
Du er nå et medvitne.
Av Ida Frisch
Å være der når et tre skapes, er kanskje en umulig øvelse. Det magiske øyeblikket hvor frø finner jord og får lov til å vokse, unngå skosåler og rådyrmunner og frost i de første, sårbare stundene. Kanskje kun et fåtall av oss har vært til stede når trær får plass og rom til å gå fra frø til spire.
Mange av oss er kanskje mer bekjente med lyden av motorsag eller skogsmaskiner når et tre skal ned. Den fjerne, durende sangen av maskiner, og de hule dumpene av trær som faller mot skogbunnen. Tidligere har lyden kanskje vært mer stump – taktfaste økseslag og stønn av mannsstemmer, hester som drar stammene gjennom skogen med hele seg.
Et menneske er lite og skogene er store, og denne utvelgelsen av trær har blitt gjort i lang tid. Det har kanskje vært en mer likeverdig utveksling mellom menneske og skog, og skogsarbeiderne har gitt tilbake i form av arbeiderdiktning, sang blant grantrær, og i mange tilfeller, gitt tilbake i form av liv som går tapt i skogen.
Nå er det bare skogen som må bøte for menneskets maskiner. Og ikke bare trærne, men hele mikromiljøet som skogen gir oss. Økokrim rapporterer om den omfattende ulovlige hogsten som foregår i Norge, med stor grad av henleggelser og liten grad av straff, selv om hogsten ofte kan regnes som alvorlig miljøkriminalitet. Det pekes også på store sannsynlige mørketall. Flatehogst er ulovlig i EU, men i Norge forsvinner skogene i stadig større hastighet. Den ville, norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempoet og på den måten som vi gjør nå, vil det ikke være vill skog i Norge om ti år.
I 2016 vedtok Stortinget at ti prosent av norske skoger skal vernes – uten en konkret frist eller plan for dette. I mellomtiden har store skogsområder blitt forvandlet til enslige stubber og ufremkommelige virvar av grener og granbar.
Det hele kan minne om en slagmark, hvor det er tydelig hvem som er den tapende part.
Hvem skal beskytte skogen? Hvem skal beskytte stillheten og rommet, oksygenet og dyrelivet som skogen gir oss, og hvem skal peke på vår menneskelige, lille plass i et større system? Skogen er en del av vår folketradisjon og identitet, og det er på tide at vi lever den sannheten, slik at det også i fremtiden kan fortsette å fables om de magiske rommene som skogen skaper
– og ikke fortellinger om bleke landskap og stumme stubber.
Vi er tidsvitner til verden rundt oss. De hemmelige hyttene som bygges i skogen nær deg, er en plass hvor du, eller dine barn, kan sitte stille og se på skogen mens den reiser seg etter flatehogsten.
Det vil ta 80 år å se skogen vokse tilbake.
Du er kanskje jord igjen når trærne reiser seg på nytt i hogstlandskapet – men de hemmelige hyttene kan være steder i skogen hvor den poetiske og aktivistiske holdningen kan gjenreises. En følelse av at vi, som bevitner skogen, kan være med å skape endring.
Hyttene bygges akkurat i grensen mellom skog og flatehogst. Så med den levende skogen i ryggen, kan dere sammen utgjøre en kraft, nesten en hær, som stille bevitner den urett som er gjort.
De hemmelige hyttene får navn etter barn i nærområdet. Barn, som kanskje tar med egne barn til hyttene i sitt voksne liv, for å fortsette arbeidet med å bevitne tidens rullende bevegelse.
De tre første hyttene heter Jonas, Ville og Sarah.
Du som bor i nærområdet vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet, og hvor hytta finnes. Du er invitert inn i skogen
Du er nå et medvitne.
|
|
|
|
|
|
Bjørka
Vist på Skulpturtriennalen Norsk Billedhuggerforening, Oslo
1452 vedkubber i rundstabbel
732 kutt med sagen
1452 hugg med øksen
Bålpanne
Stubber
En interaktivt installasjon der jeg omformet en 26 meter lang Bjørk til ved med kun håndkraft. Veden ble fraktet av meg alene til Billehuggerforeningen og stablet i en rundstabbel. Der kunne publikum komme å omforme smerte til varme ved å tenne bål. Plassen ble erklært er åpent rom for sorg og savn. Til slutt ble all veden som var igjen gitt ut gratis. Det eneste som sto igjen var bålpannen og asken. Verket er del av sorgserien.
Rørende sorgarbeid
…
Verket jeg liker best er Jannik Abels Bjørka. Dets utgangspunkt er kunstnerens søster, og at hun tok sitt eget liv i 2019. Som materiale i sitt sorgarbeid tok Abel en 26 meter lang bjørk og arbeidet seg gjennom den med øks og sag til hun hadde forvandlet tre til 2.981 vedkubber. På triennalen er disse kubbene lagt i en sirkel foran et bålfat man selv kan tenne opp kubber i. Jeg liker det enkle og inderlige i dette verket – og at det å arbeide seg gjennom et tre for deretter å brenne kubbene av det, viser et rituelt fyndig og dypt gripende bilde på hva sorgarbeid kan være. Det er også en spirituell streng i den seremonielle oppdelingen av treet som knytter an til arkeologiske lag som rekker helt tilbake til den gang vi måtte lage leirbål for å holde oss varme.
Kjetil Røed/ Vårt Land
Ut i det fri
…
Jannik Abels interaktive verk Bjørka, 2021, er plassert mellom den store, vakre, skulpturelle eika i Billedhoggerparken og Villa Furulund. Det er et sjeldent kraftfullt og sårbart verk som kommuniserer med sine omgivelser og publikum på flere plan. Verket er et sorgarbeid over søsteren som Abel mistet i selvmord for to år siden. Her kan publikum være med og fullføre verket ved å tenne bål og dermed være med å transformere smerte om til varme.
H. Mørch/ Kunstavisen
1452 vedkubber i rundstabbel
732 kutt med sagen
1452 hugg med øksen
Bålpanne
Stubber
En interaktivt installasjon der jeg omformet en 26 meter lang Bjørk til ved med kun håndkraft. Veden ble fraktet av meg alene til Billehuggerforeningen og stablet i en rundstabbel. Der kunne publikum komme å omforme smerte til varme ved å tenne bål. Plassen ble erklært er åpent rom for sorg og savn. Til slutt ble all veden som var igjen gitt ut gratis. Det eneste som sto igjen var bålpannen og asken. Verket er del av sorgserien.
Rørende sorgarbeid
…
Verket jeg liker best er Jannik Abels Bjørka. Dets utgangspunkt er kunstnerens søster, og at hun tok sitt eget liv i 2019. Som materiale i sitt sorgarbeid tok Abel en 26 meter lang bjørk og arbeidet seg gjennom den med øks og sag til hun hadde forvandlet tre til 2.981 vedkubber. På triennalen er disse kubbene lagt i en sirkel foran et bålfat man selv kan tenne opp kubber i. Jeg liker det enkle og inderlige i dette verket – og at det å arbeide seg gjennom et tre for deretter å brenne kubbene av det, viser et rituelt fyndig og dypt gripende bilde på hva sorgarbeid kan være. Det er også en spirituell streng i den seremonielle oppdelingen av treet som knytter an til arkeologiske lag som rekker helt tilbake til den gang vi måtte lage leirbål for å holde oss varme.
Kjetil Røed/ Vårt Land
Ut i det fri
…
Jannik Abels interaktive verk Bjørka, 2021, er plassert mellom den store, vakre, skulpturelle eika i Billedhoggerparken og Villa Furulund. Det er et sjeldent kraftfullt og sårbart verk som kommuniserer med sine omgivelser og publikum på flere plan. Verket er et sorgarbeid over søsteren som Abel mistet i selvmord for to år siden. Her kan publikum være med og fullføre verket ved å tenne bål og dermed være med å transformere smerte om til varme.
H. Mørch/ Kunstavisen
FOSEN
Som kunstner og fotograf er det helt essensielt for meg å sette søkelyset på saker der urett råder.
Fosen aksjonen er en sånn sak. Jeg har selv filmet vindparkene i Fosen og fotografert aksjonene i Oslo i Februar og Oktober 2023. Bildene er gjort tilgjengelig til alle som aksjonerer.
Se flere foto her.
Fotoene ble bla vist på Earth Works i Bergen Kunsthall 2024 og skal vises på URETT på Kulturkirken Jakob 2024.
Av Kjetil Røed i Billedkunst:
"Sivilsamfunnets kroppsforankrede styrke hentes riktignok fint frem av Jannik Abel, som viser fotografier fra den samiskdrevne demonstrasjonen mot vindmøllene på Fosen. Det er ikke selve handlingen som er det viktige her, men snarere aktivistens nærvær: Vi får se en hånd på en rygg, eller en neve rettet opp i luften, et blikk rettet mot horisonten, faste skritt nedover Karl Johans gate. «Det er i mellomrommet jeg tar bilder, i overgangen mellom inn- og utpust», som Abel sier på sin egen hjemmeside."
Fosen aksjonen er en sånn sak. Jeg har selv filmet vindparkene i Fosen og fotografert aksjonene i Oslo i Februar og Oktober 2023. Bildene er gjort tilgjengelig til alle som aksjonerer.
Se flere foto her.
Fotoene ble bla vist på Earth Works i Bergen Kunsthall 2024 og skal vises på URETT på Kulturkirken Jakob 2024.
Av Kjetil Røed i Billedkunst:
"Sivilsamfunnets kroppsforankrede styrke hentes riktignok fint frem av Jannik Abel, som viser fotografier fra den samiskdrevne demonstrasjonen mot vindmøllene på Fosen. Det er ikke selve handlingen som er det viktige her, men snarere aktivistens nærvær: Vi får se en hånd på en rygg, eller en neve rettet opp i luften, et blikk rettet mot horisonten, faste skritt nedover Karl Johans gate. «Det er i mellomrommet jeg tar bilder, i overgangen mellom inn- og utpust», som Abel sier på sin egen hjemmeside."
|
|
Gjenforenere
Vist på NK sin Temautstilling SKOG i Telemark Kunstsenter.
100 objekter i tre
En installasjon som består av alle Norges tresorter og deres varianter.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger vårt eget habitat.
Jeg har ikke tro på at vi kommer til å stoppe med det før vi begynner å få innsikt i hva det er vi ødelegger. Den innsikten ønsker jeg å bidra til ved å vise hvordan trær ser ut på innsiden. Verket er interaktivt i det at det kan berøres, alle objektene kan holdes av publikum.
Fra KUNSTHÅNDVERK
Av Stephanie Serrano Sundby
"Et mye mindre eksplisitt verk er Jannik Abels Gjenforenere. Verket består av mange små runde treformer, som ligger utover gulvet, organisert i en firkant. Det er på en side beskjedent, men det ligger likevel en form for energi i verket som får meg til å tenke på Jane Bennetts bok Vibrant Matter (2010). Bennetts argumentasjon for ikke-menneskelige objekters agens, resonnerer her, både i treverkets iboende liv, som vitner om prosessen fra frø til tre, trærnes fall mot skogbunnen, deres møte med Abels hender, øks og kniv, til organiseringen av treformene på utstillingsgulvet.
Trebitenes former kan minne om egg eller frø, noe som jeg tenker understreker denne forventningen om videre liv. Verket legger dermed til rette for en form for animisme, en tanke om at de kunne vært del av de underjordiskes skogsritualer. Verkets konsept er likevel tett knyttet opp til relasjonen mellom menneske og natur. Abel skriver at mennesket er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat – fordi vi har mistet kontakten med oss selv og våre omgivelser. Trebitene skal derfor gis til mennesker, for på den måten å gjenforene mennesker med trær og trær med mennesker."
100 objekter i tre
En installasjon som består av alle Norges tresorter og deres varianter.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger vårt eget habitat.
Jeg har ikke tro på at vi kommer til å stoppe med det før vi begynner å få innsikt i hva det er vi ødelegger. Den innsikten ønsker jeg å bidra til ved å vise hvordan trær ser ut på innsiden. Verket er interaktivt i det at det kan berøres, alle objektene kan holdes av publikum.
Fra KUNSTHÅNDVERK
Av Stephanie Serrano Sundby
"Et mye mindre eksplisitt verk er Jannik Abels Gjenforenere. Verket består av mange små runde treformer, som ligger utover gulvet, organisert i en firkant. Det er på en side beskjedent, men det ligger likevel en form for energi i verket som får meg til å tenke på Jane Bennetts bok Vibrant Matter (2010). Bennetts argumentasjon for ikke-menneskelige objekters agens, resonnerer her, både i treverkets iboende liv, som vitner om prosessen fra frø til tre, trærnes fall mot skogbunnen, deres møte med Abels hender, øks og kniv, til organiseringen av treformene på utstillingsgulvet.
Trebitenes former kan minne om egg eller frø, noe som jeg tenker understreker denne forventningen om videre liv. Verket legger dermed til rette for en form for animisme, en tanke om at de kunne vært del av de underjordiskes skogsritualer. Verkets konsept er likevel tett knyttet opp til relasjonen mellom menneske og natur. Abel skriver at mennesket er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat – fordi vi har mistet kontakten med oss selv og våre omgivelser. Trebitene skal derfor gis til mennesker, for på den måten å gjenforene mennesker med trær og trær med mennesker."
Merket Minne
Landart for Hvitsten Salong
Verket består av 10 svevende elementer og allerede eksisterende elementer i skogen som ble framhevet
Del 4 av Sorgserien
Merket Minne
Et minnesmerke/rom for sorg og savn
" Dette er til deg som sørger og savner. Verket undersøker om fysiske rom kan på noen måte gi støtte i tilstanden sorg.
Hvis du besøker verket/rommet oppfordrer jeg deg til å sette deg ned å være en del av rommet enten som sørgende eller som støttende."
Skogen ble ryddet
Steiner ble renset for mose
Skogbunnen ble raket
Døde trær ble samlet og satt i bunter
10 bunter ble hengt opp i luften som en stige eller trapp om du vil. I stigende rekkefølge.
Verket ender opp over en fjellknaus.
|
|
|
|
|
The Reconnector Project
Kunsten har et ansvar i å ikke bare påpeke miljøkrisen, men også være en del av løsningen. Dette prosjektet er min måte å være del av løsningen på. Dette er et livsprosjekt, en av mine lengste.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger vår eget habitat. Jeg tror den eneste løsningen på dette er å gjenforene oss mennesker med naturen. I det har jeg skapt The Reconnector Project som gjenforener mennesker med trær og trær med mennesker.
Prosjektet består 2 deler:
En av de er at jeg lager små skulpturer i tre som finner nye hjem i hele verden, objekter som er ment å holdes nær for ro.
Den andre delen er å lære bort den gamle tradisjonen med å bruke håndverktøy å spikke.
Flere enn 1000 barn, 80 kvinner og en håndfull menn har lært å bruke kniv og øks sammen med meg.
Jeg har besøkt gallerier, skoler, sykehus, dagsentre for mental helse, barnehager, samt kurs i min egen skog.
Prosjektet har egen hjemmeside: http://www.thereconnectorproject.com
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger vår eget habitat. Jeg tror den eneste løsningen på dette er å gjenforene oss mennesker med naturen. I det har jeg skapt The Reconnector Project som gjenforener mennesker med trær og trær med mennesker.
Prosjektet består 2 deler:
En av de er at jeg lager små skulpturer i tre som finner nye hjem i hele verden, objekter som er ment å holdes nær for ro.
Den andre delen er å lære bort den gamle tradisjonen med å bruke håndverktøy å spikke.
Flere enn 1000 barn, 80 kvinner og en håndfull menn har lært å bruke kniv og øks sammen med meg.
Jeg har besøkt gallerier, skoler, sykehus, dagsentre for mental helse, barnehager, samt kurs i min egen skog.
Prosjektet har egen hjemmeside: http://www.thereconnectorproject.com
|
|
|
Hvor du finner meg
Landart
71 skritt lang sti/vei/bro inn i urørt natur.
For Kunstrom SKOGEN
Del 3 av Sorgserien
71 skritt lang sti/vei/bro inn i urørt natur.
For Kunstrom SKOGEN
Del 3 av Sorgserien
|
|
|
|
Jeg prøver å nå deg
Foto Linnea Syversten
«Jeg prøver å nå deg»
Landart
Medium: Tre mellom trær
Først vist på Kunstrom SKOGEN
Del 2 av Sorgserien.
Verket er en høy og omfattende installasjonvlaget av kun av
kunstnerens hender, en sag og en øks.
«Jeg prøver å nå deg» er i sin form en høy stige og samtidig en vegg.
En kile om du vil. I et forsøk på å nå fram til hverandre skjer ofte det motsatte. Men der en sjelden gang mellom skumring og demring skjer det vakreste - et møte.
Verket er i serien sorgarbeider jeg har laget etter at min søster tok sitt eget liv. Flere verk i serien vil bli vist denne sommeren og høsten.
Alle tar utgangspunkt i en dogme regel jeg har skapt til meg selv:
«Det er ikke hva jeg lager som er viktig.
Det er hvordan og hvorfor jeg lager det.»
Verket er dedikert til forfatter Ida Frisch.
|
Foto Marie Sjøvold
|
|
|
When the landscape is you home
Nov-Jan 2020 bodde jeg ute i telt som første del av Sorgserien.
For å matche mitt indre med det ytre. For å komme nærmere meg selv og naturen.
Siden den gang har jeg bodd ute hver vinter.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat.
Jeg har tro på at vi må komme nærmere alt vi ødelegger, for å forstå, for å bli kjent med, for å bry oss.
Derfor er det min oppgave å komme enda nærmere naturen og gi noe av det jeg opplever og finner tilbake til mennesket.
Se flere bilder på INSTAGRAM
For å matche mitt indre med det ytre. For å komme nærmere meg selv og naturen.
Siden den gang har jeg bodd ute hver vinter.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat.
Jeg har tro på at vi må komme nærmere alt vi ødelegger, for å forstå, for å bli kjent med, for å bry oss.
Derfor er det min oppgave å komme enda nærmere naturen og gi noe av det jeg opplever og finner tilbake til mennesket.
Se flere bilder på INSTAGRAM
|
|
|
|
Every Hour
I will stand in this wild forest every hour of a day. One human in a wild forest.
Then I will write about it. This performance, installation, activism project is ongoing.
I believe we need to connect back to nature, our nature, to stop destroying it. To become better versions of ourselves.
Oss
The series of short film exploring human relations. I call them chapters. So far there are six.
The titles are: "Disse fire vegger", "Søstre", Lyden av henne", "Jeg har noe å tilføye", Sommeren, og "Du og Jeg".
They are between 2 and 4 minutes long. This project is on going.
The titles are: "Disse fire vegger", "Søstre", Lyden av henne", "Jeg har noe å tilføye", Sommeren, og "Du og Jeg".
They are between 2 and 4 minutes long. This project is on going.
|
|
Home for orphan cones
Consists of a large number of homes for cones. Wood is hand carved at the shape of the cone to give it a snug fit.
The cones are from different countries. The home is Norwegian wood.
The cones are from different countries. The home is Norwegian wood.
Falne
I over ett år hadde jeg studio ute i skogen. Der mistet jeg ordene, eller jeg fant stillheten om du vil. I denne stillheten ble FALNE til.
FALNE er et kunstprosjekt som skaper et møte med ord i naturen.
Selve skapelsesprosessen skjer ute i naturen. Falne trær blir lokalisert og ord blir hugget inn i stammen. Alt skjer med håndverktøy og tålmodighet. Jeg går ofte i flere timer for å finne den riktige stammen. Den skal ikke være for våt, helst uten bark og den må ha en viss størrelse. Så velges ordet. Et langt ord tar flere timer å hugge inn. Dypt. Det er prosessen som er prosjektets budskap. Det sakte tempo og at ordet blir liggende igjen der ute.
Til å oppdages eller å svinne hen med tid.
Jeg ser for meg turgåeren som velger litt andre veier enn stiene, som stopper opp å ser det ikke alle andre ser.
Møtet mellom ordene og vandreren, det er det som gjør FALNE levende.
Jeg har valgt å bruke norske ord og uttrykk i dette prosjektet.
Prosjektet er livslangt. Du finner stammene på over 50 steder i skogen bla på Bygdøy, langs Akerselva ved Bjølsen og Frysja og på Sognsvann, samt på Vestre Kjærnes Gård i Østfold og i Gjerdrum Kommune ifm Landart Bienallen.
FALNE er et kunstprosjekt som skaper et møte med ord i naturen.
Selve skapelsesprosessen skjer ute i naturen. Falne trær blir lokalisert og ord blir hugget inn i stammen. Alt skjer med håndverktøy og tålmodighet. Jeg går ofte i flere timer for å finne den riktige stammen. Den skal ikke være for våt, helst uten bark og den må ha en viss størrelse. Så velges ordet. Et langt ord tar flere timer å hugge inn. Dypt. Det er prosessen som er prosjektets budskap. Det sakte tempo og at ordet blir liggende igjen der ute.
Til å oppdages eller å svinne hen med tid.
Jeg ser for meg turgåeren som velger litt andre veier enn stiene, som stopper opp å ser det ikke alle andre ser.
Møtet mellom ordene og vandreren, det er det som gjør FALNE levende.
Jeg har valgt å bruke norske ord og uttrykk i dette prosjektet.
Prosjektet er livslangt. Du finner stammene på over 50 steder i skogen bla på Bygdøy, langs Akerselva ved Bjølsen og Frysja og på Sognsvann, samt på Vestre Kjærnes Gård i Østfold og i Gjerdrum Kommune ifm Landart Bienallen.
|
|
|
|
|
|
|
|
Pålitelige og upålitelige verktøy-198 håndlagde objekter av tre.
Reliable and unreliable tools were made as a reaction to our times. I felt it was time to go back to basic and work with wood and my hands.
They are all made out of materials found on the ground. No trees were cut in this process and no waste was produced.
Installasjonen Pålitelige og upålitelige verktøy består av 198 håndlagde verktøy av tre. Det er et nytt kapittel i mitt arbeide der jeg jobber med det naturskapte og det menneskeskapte. Installasjonen ble til som en motreaksjon til tydelige tendenser i samfunnet. Der arroganse og frykt er sterkere tilstede enn før. Reaksjonen min var et sterkt ønske om å gå tilbake til det grunnleggende, en slags omstart der tålmodighet og stille skapende kraft vises. Jeg fant ikke noe mer urgrunnleggende enn å tilbringe tid med tre og forme det kun med håndverktøy. Verktøy er å blir en viktig del av vår menneskelige historie. Her undersøker jeg hvordan det er å skape livsviktige verktøy med kun tre, stein og tråd laget fra bark. Også her er den sakte prosessen det essensielle for budskapet. Noen må bevege seg sakte i en annen retning.
Flere av verktøyene ble formet i flere dager, andre gjorde jeg svært lite med. Alle emnene i installasjonen er samlet av meg, å finne deler som passet sammen var en stor del av prosessen. Emnene ble alle funnet på bakken, ingen trær ble kuttet og minimalt med avfall ble produsert.
They are all made out of materials found on the ground. No trees were cut in this process and no waste was produced.
Installasjonen Pålitelige og upålitelige verktøy består av 198 håndlagde verktøy av tre. Det er et nytt kapittel i mitt arbeide der jeg jobber med det naturskapte og det menneskeskapte. Installasjonen ble til som en motreaksjon til tydelige tendenser i samfunnet. Der arroganse og frykt er sterkere tilstede enn før. Reaksjonen min var et sterkt ønske om å gå tilbake til det grunnleggende, en slags omstart der tålmodighet og stille skapende kraft vises. Jeg fant ikke noe mer urgrunnleggende enn å tilbringe tid med tre og forme det kun med håndverktøy. Verktøy er å blir en viktig del av vår menneskelige historie. Her undersøker jeg hvordan det er å skape livsviktige verktøy med kun tre, stein og tråd laget fra bark. Også her er den sakte prosessen det essensielle for budskapet. Noen må bevege seg sakte i en annen retning.
Flere av verktøyene ble formet i flere dager, andre gjorde jeg svært lite med. Alle emnene i installasjonen er samlet av meg, å finne deler som passet sammen var en stor del av prosessen. Emnene ble alle funnet på bakken, ingen trær ble kuttet og minimalt med avfall ble produsert.
|
|
|
I am listening
I have for the longest time thought about the artist role. What is our mission? Why do we do what we do? I have read hundreds of Artist Statements/Manifestos.
There might be as many missions as there are artists. My statement is as much as a human statement than an artist statement because I that first, Human:" I live a simple life -honesty lingers there. "
Being an artist in one of the most peaceful countries in the world I have the fortune of making art about other subjects than human rights.
I have the possibility to be open, personal, private, and honest without risking anything other than my own vulnerability. It is such a gift to explore freely.
Some of my fuel as an artist has always been to take a good look at the world and report back. The report has not always been a documentary style report, but more of what I see the world could need. Like offering the other end of the scale to balance something valuable.
My latest creation and offering is listening.
At its best listening has the ability to connect us to ourselves and therefor create a connection to others as well. And there lay the key to a more peaceful human relation. To me that is the highest form of art, and the ultimate possibility of an art project.
It is my response to the violence, hate crimes and terrorism across our planet. I belive we need to slow down, listen and understand our needs as human beings. From there we might be able to build a more compassionate society.
The art project: I am listening started in 2016. Dialogs have so far been held in Norway, Sweden, Greece, France and Italy. About 250 people have been involved.
It continues for as long as it is neccesary. it. The art of it is felt, before it is seen.
"LYtte"
Prosjektet er det jeg kaller et sosialt kunstprosjekt som består i at jeg som kunster går aktivt inn i forskjellige rom med kun en oppgave og det er å lytte til andre mennesker som ønsker å bli hørt. Prosjektet har tatt plass i uterom, på benker, i private rom, og mere offisielt med invitasjoner. Jeg har lyttet en og en og til store forsamlinger på 120 personer. Prosjektets form er svært fleksibelt. Prosjektet har vært aktivt siden sommeren 2016 og jeg har lyttet til ca. 250 personer i Norge, Hellas, Italia og Frankrike.
Prosjektets utgangspunkt er påstanden om at: "Verden trenger flere lyttere."
Da det å bli hørt skaper forståelse og samhørighet i oss mennesker. I dette prosjektet er kunsten følt før den evt blir sett. Det å skape kunstprosjekt som ikke genererer et produkt er et viktig skritt i min kunsteriske virke.
Påstanden blir at det å skape ekte kontakt mellom mennesker er i vår tid- en kunstnerisk handling.
There might be as many missions as there are artists. My statement is as much as a human statement than an artist statement because I that first, Human:" I live a simple life -honesty lingers there. "
Being an artist in one of the most peaceful countries in the world I have the fortune of making art about other subjects than human rights.
I have the possibility to be open, personal, private, and honest without risking anything other than my own vulnerability. It is such a gift to explore freely.
Some of my fuel as an artist has always been to take a good look at the world and report back. The report has not always been a documentary style report, but more of what I see the world could need. Like offering the other end of the scale to balance something valuable.
My latest creation and offering is listening.
At its best listening has the ability to connect us to ourselves and therefor create a connection to others as well. And there lay the key to a more peaceful human relation. To me that is the highest form of art, and the ultimate possibility of an art project.
It is my response to the violence, hate crimes and terrorism across our planet. I belive we need to slow down, listen and understand our needs as human beings. From there we might be able to build a more compassionate society.
The art project: I am listening started in 2016. Dialogs have so far been held in Norway, Sweden, Greece, France and Italy. About 250 people have been involved.
It continues for as long as it is neccesary. it. The art of it is felt, before it is seen.
"LYtte"
Prosjektet er det jeg kaller et sosialt kunstprosjekt som består i at jeg som kunster går aktivt inn i forskjellige rom med kun en oppgave og det er å lytte til andre mennesker som ønsker å bli hørt. Prosjektet har tatt plass i uterom, på benker, i private rom, og mere offisielt med invitasjoner. Jeg har lyttet en og en og til store forsamlinger på 120 personer. Prosjektets form er svært fleksibelt. Prosjektet har vært aktivt siden sommeren 2016 og jeg har lyttet til ca. 250 personer i Norge, Hellas, Italia og Frankrike.
Prosjektets utgangspunkt er påstanden om at: "Verden trenger flere lyttere."
Da det å bli hørt skaper forståelse og samhørighet i oss mennesker. I dette prosjektet er kunsten følt før den evt blir sett. Det å skape kunstprosjekt som ikke genererer et produkt er et viktig skritt i min kunsteriske virke.
Påstanden blir at det å skape ekte kontakt mellom mennesker er i vår tid- en kunstnerisk handling.
"Disse Malerene Fremfærd kan jo ikke kaste Spor af Skygge paa Dem."
"Disse Malerene Fremfærd kan jo ikke kaste Spor af Skygge paa Dem." consists of 9 photographs (C-Print) of orignal letters from the painters: Tidemand, Gude, Werenskiold, Krohg, Nordhagen mfl.. The letters talk about art, apologies, thank you, anger and so much more. Words that can be considered private but in light of who is writing them also a part of our art history. 2018
"Arven"
Hva kan arkivet til Norges første Kunsthandel, sett gjennom en kunstners øye, si om vår kultur?
Kunstneren Jannik Abel er tippoldebarnet til de som grunnla Norges første Kunsthandel i 1864. "Arkivet har vært i privat eie i over 150 år, det er det som gjøre det mulig for meg å kutte, knuse, lime, manipulere, vri og gjenskape, istedenfor bare å bevare og presentere det. Lite visste jeg den dagen i 2009, da min far kom med 9 støvete esker, at inneholde skulle komme til å prege mitt arbeid de neste 6 årene." Av flere tusen fotografier og dokumenter har 50 blitt valgt ut til å være utgangspunkt for utstillingen. De er valgt fordi de sier noe særegent om oss nordmenn, om vår kultur, vårt indre og ytre landskap. Samtidig har kunstneren også gått inn i sin egen historie og skapt personlige verk som tar utganspunktet i hva vi arver fra familien. Som hun selv sier: "Jeg har sett på hva jeg vil ta med meg og hva jeg ønsker å gi slipp på."
Støttet sv KULTURÅDET
Kunstneren Jannik Abel er tippoldebarnet til de som grunnla Norges første Kunsthandel i 1864. "Arkivet har vært i privat eie i over 150 år, det er det som gjøre det mulig for meg å kutte, knuse, lime, manipulere, vri og gjenskape, istedenfor bare å bevare og presentere det. Lite visste jeg den dagen i 2009, da min far kom med 9 støvete esker, at inneholde skulle komme til å prege mitt arbeid de neste 6 årene." Av flere tusen fotografier og dokumenter har 50 blitt valgt ut til å være utgangspunkt for utstillingen. De er valgt fordi de sier noe særegent om oss nordmenn, om vår kultur, vårt indre og ytre landskap. Samtidig har kunstneren også gått inn i sin egen historie og skapt personlige verk som tar utganspunktet i hva vi arver fra familien. Som hun selv sier: "Jeg har sett på hva jeg vil ta med meg og hva jeg ønsker å gi slipp på."
Støttet sv KULTURÅDET
|
|
|
|
Tidligere arbeid 1994-2003:
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Selected works on paper
Works on paper consists of over 20 works of art on white printmaking paper. A combination of drawings, silkscreen and markmaking.
|
|
|
"I want to tell the world"
I do these projects I call Social Documents. Art in public spaces about social issues.
In I WANT TO TELL THE WORLD: 80 teenagers that were seeking asylum in Norway were asked; What do you want to tell the world?
The short movie is 7min long and in Norwegian. You can see the film below and read more about the project here.
In I WANT TO TELL THE WORLD: 80 teenagers that were seeking asylum in Norway were asked; What do you want to tell the world?
The short movie is 7min long and in Norwegian. You can see the film below and read more about the project here.
Heia Alle
I was asked to make art for this school in Lier and I started asking the kids what their dreams were. I asked more than 300 kids and then I painted this wall 50 meters long, stating theirs dreams. I also made this sign that says HEIA HALLEN in the dayitme, but when the lights come on at night it reads HEIA ALLE. KORO utsmykning.
Who are you missing
"Who are you missing" was a public art project developed for the international day of suicide prevention. A large scale blackboard was set up downtown Oslo with the words Who are you missing. A short film was also made.
Warning Signs
WARNING SIGNS is a street art project I did in 2005-2009. The project was shown at Oslo main train station in may 2007. The project was seen by close to one million people. It was one of the most talked about and widely seen street art projects in Norway at the time. The project consists of a huge banner 7x7 meters, buttons, stickers and posters that I am giving out for free to anybody who wants to contribute in spreading the message of hope in the streets.
These five statements has been presented:
WARNING THERE MIGHT BE HOPE IN THE STREETS THAT YOU ARE UNAWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE ART IN THE STREETS THAT YOU ARE UNAWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE FARTS IN THE ARTS THAT YOU ARE UNWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE ART IN YOUR FUTURE YOU ARE UNAWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE HOPE IN YOUR FUTURE THAT YOU ARE UNWARE OF
These five statements has been presented:
WARNING THERE MIGHT BE HOPE IN THE STREETS THAT YOU ARE UNAWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE ART IN THE STREETS THAT YOU ARE UNAWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE FARTS IN THE ARTS THAT YOU ARE UNWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE ART IN YOUR FUTURE YOU ARE UNAWARE OF
WARNING THERE MIGHT BE HOPE IN YOUR FUTURE THAT YOU ARE UNWARE OF
I WANT OUT
I started with street art before street art had a name. We were a handful of art students putting up art in the streets of San Francisco.
I WANT OUT was a retrospective at Tou Scene of some of the work I did in the early 1990-2000.
I WANT OUT was a retrospective at Tou Scene of some of the work I did in the early 1990-2000.
|
|
Stipendet
In 2006 I founded the only scholarship in the world where everyone is qualified .
The project ran through 2015 and we gave out over 300 000kr to a number of people, old and young. National and international.
The money was collected by various forms of voluntary work.
A social experiment that worked way before crowd funding.
The project ran through 2015 and we gave out over 300 000kr to a number of people, old and young. National and international.
The money was collected by various forms of voluntary work.
A social experiment that worked way before crowd funding.
