"I vår tid må krefter samles"
KUNSTPROSJEKT:
DE HELLIGE
: Gudinnene
2026-pågående
Over 200 skulpturer av Gudinner i tre, bein og stein.
Verket vises for første gang i Trøndelag senter for samtidskunst og kommer til å bli videreutviklet til å bestå av et stort antall Gudinner.
En påminnelse om hvem vi er:
Bakgrunn:
For over 20 000 år (før vår tidsregning) var Moder Gudinnen et sentralt bilde, æret av mennesker rundt hele verden. Verdt å merke seg var at uttrykket var veldig likt selv fra ulike kulturer over store deler av verden. Det feminine, moder Gudinnen, var hellig, i vår tid er dette Gudinnebilde nesten helt utslettet. For ca 2000 år (før vår tidsregning) ble Gudinnen forbundet med naturen og Guden fikk rollen som menneskelige erobreren, på den måten ble naturen og mennesket polariserte. I overgangen til jordbrukssamfunnet for 4-6000 år siden ble gudinnemyten undertrykket og tvunget til å gå under jorden. Sakte snur synet på det hellige seg fra å være noe inne i oss og i selve jorden, til å bli noe utenfor oss, i himmelen samlet i én mannlig gud.
(Fra boken The myth of the Goddess av Anne Baring og Jules Cashford)
Beskrivelse:
Når du tenker på en kvinne og eller det feminine, hva er det første du tenker på?
For meg er det jeg først tenker er hellig. De som skaper liv.
Med verket DE HELLIGE: Gudinnene framkalles Gudinnens bilde på nytt i vår tid.
I behovet får å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt i vår patriarkalske, senkapitalistiske, voldelige verden hadde jeg behovet for å gå helt tilbake til begynnelsen, til et av de første (kunstneriske) uttrykkene vi har, Gudinnefigurene. Skapt av tre, horn, bein og stein, små figurer med trekanter, sirkler, hull, linjer, spiraler, moderlige kropper, med bryst som ammet og mager som bar liv.
I tiden framover skal jeg utvinne oker og utforske forskjellige jordfarger fra stein og leire i kombinasjon med skulpturene.
Over 200 skulpturer av Gudinner i tre, bein og stein.
Verket vises for første gang i Trøndelag senter for samtidskunst og kommer til å bli videreutviklet til å bestå av et stort antall Gudinner.
En påminnelse om hvem vi er:
Bakgrunn:
For over 20 000 år (før vår tidsregning) var Moder Gudinnen et sentralt bilde, æret av mennesker rundt hele verden. Verdt å merke seg var at uttrykket var veldig likt selv fra ulike kulturer over store deler av verden. Det feminine, moder Gudinnen, var hellig, i vår tid er dette Gudinnebilde nesten helt utslettet. For ca 2000 år (før vår tidsregning) ble Gudinnen forbundet med naturen og Guden fikk rollen som menneskelige erobreren, på den måten ble naturen og mennesket polariserte. I overgangen til jordbrukssamfunnet for 4-6000 år siden ble gudinnemyten undertrykket og tvunget til å gå under jorden. Sakte snur synet på det hellige seg fra å være noe inne i oss og i selve jorden, til å bli noe utenfor oss, i himmelen samlet i én mannlig gud.
(Fra boken The myth of the Goddess av Anne Baring og Jules Cashford)
Beskrivelse:
Når du tenker på en kvinne og eller det feminine, hva er det første du tenker på?
For meg er det jeg først tenker er hellig. De som skaper liv.
Med verket DE HELLIGE: Gudinnene framkalles Gudinnens bilde på nytt i vår tid.
I behovet får å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt i vår patriarkalske, senkapitalistiske, voldelige verden hadde jeg behovet for å gå helt tilbake til begynnelsen, til et av de første (kunstneriske) uttrykkene vi har, Gudinnefigurene. Skapt av tre, horn, bein og stein, små figurer med trekanter, sirkler, hull, linjer, spiraler, moderlige kropper, med bryst som ammet og mager som bar liv.
I tiden framover skal jeg utvinne oker og utforske forskjellige jordfarger fra stein og leire i kombinasjon med skulpturene.
|
|
|
|
FOLKESKIKK. Fem folkebevegelser-én kamp
2022- pågående
Fotografisk prosjekt som består av tusenvis av fotografier av fem folkebevegelser i Norge og Sápmi.
Kurator Stina Högkvist
Vises nå på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø
Skeivebevegelsen etter terroren
Urfolksrettigheter (Fosen og Repparfjord)
Miljøbevegelsen
Palestinabevegelsen
Antifascistisk bevegelse etter drapet på Tamima
Carina Elisabeth Beddari skriver i sin anmeldelse i Morgenbladet:
"At disse stemmene får klinge bak vinduene i Nordnorsk kunstmuseum, gir museet en funksjon som føles ganske ny: Det blir et aktivt høreapparat koblet på en verden som sjelden får komme til orde i vår hjemlige offentlighet. Å se Folkeskikk og Mother Dough sammen, er en påminnelse om koblingen mellom lokalt engasjement og globale kamper. Om vi først begynner å lytte, er ikke verden lenger et sted der vi kan forbli stumme tilskuere."
Fotografisk prosjekt som består av tusenvis av fotografier av fem folkebevegelser i Norge og Sápmi.
Kurator Stina Högkvist
Vises nå på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø
Skeivebevegelsen etter terroren
Urfolksrettigheter (Fosen og Repparfjord)
Miljøbevegelsen
Palestinabevegelsen
Antifascistisk bevegelse etter drapet på Tamima
Carina Elisabeth Beddari skriver i sin anmeldelse i Morgenbladet:
"At disse stemmene får klinge bak vinduene i Nordnorsk kunstmuseum, gir museet en funksjon som føles ganske ny: Det blir et aktivt høreapparat koblet på en verden som sjelden får komme til orde i vår hjemlige offentlighet. Å se Folkeskikk og Mother Dough sammen, er en påminnelse om koblingen mellom lokalt engasjement og globale kamper. Om vi først begynner å lytte, er ikke verden lenger et sted der vi kan forbli stumme tilskuere."
Utstillingstekst:
Det finnes et sted der sorgen over tingens tilstand møter håpet om at ting kan bli bedre. Dette stedet er der en bevegelse møtes, også kalt demonstrasjon. Der en samlet kraft får til det vi ikke får til alene. Der sannheten, ropt høyt er nok, er nok til å flytte fjell. I Folkeskikk. Fem folkebevegelser - én kamp får du bli med inn i kampen gjennom Abels kameralinse.
«Jeg er trygg» skrev Jannik Abel på sosiale medier morgenen 26 Juni 2022.
Prideuken i Oslo hadde vært utsatt for et terrorangrep 25 Juni og alle skeive prøvde panisk å få kontakt med hverandre. «Dagen etter skulle vi samles utenfor Rådhuset for støtte hverandre i sjokket og sorgen. Den samlingen avlyste politiet pga uavklart trusselsituasjon, men tusenvis møtte opp allikevel. I dagene som fulgte så jeg hvordan pressen dekket markeringen og fant en stor forskjell på det jeg hadde vært vitne til og dokumentert med kamera.» Den dagen begynte prosjektet om folkebevegelsene uten at kunstneren selv skjønte det.
En folkebevegelse oppstår som en reaksjon på urett, først med noen få, så med en stor samlet bevegelse i folket. Å kunne demonstrere og utøve sivil ulydighet er en særs viktig sikkerhetsventil i demokratiet. De fem folkebevegelsene som vises i denne utstillingen har alle fått bevist rett i sin sak gjennom rettssystemet, de har stått opp for retten til å samles i offentlig rom, for opprettholdelse av en Høyesterettsdom, for menneskerettigheter, for naturen, for liv, kjærlighet og for at internasjonal rett og folkeretten skal følges. Det er de som føler uretten sterkest og først som setter den viktige linjen:
Her går grensen. Og så er det resten av oss som må følge etter og holde linjen sammen med dem.
I dette felleskapet ligger noe av vår kultur, i dugnaden, det er dette felleskapet som er vår tids helt.
Det er folkeskikk å opprettholde hva som er rett og hva som er galt.
Ytringsfrihet, pressefrihet og demonstrasjonsfrihet er verdier og rettigheter som er under alvorlig trussel over hele verden. Norge er fortsatt et av de landene der det å demonstrere fortsatt er mulig, men også her ser vi at bøtene har økt kraftig de siste årene. Flere av bevegelsene som har stått opp mot urett sitter samlet igjen med bøter i millionklassen. Aktor sa åpent i Tingretten i en sak mot Palestina bevegelsens, at bøtene har økt fordi de ønsker å gi et signal om at det ikke skal gjenta seg.
Jannik Abel har vært vitne med kameraet sitt på over hundre aksjoner og demonstrasjoner i Norge og Sápmi. «Slagordene går igjen som ekko uansett hvor jeg er: Kampen fortsetter, Staten bryter loven, Č-S-V, La fjella leve, La barna leve, La fjorden leve, Fritt Palestina, La Olja ligge, Ingen rasister i våre gater, Vi er folket vi gir oss aldri. Ingen er fri før alle er fri.
Det tok meg litt tid å få øye på, men det ble etterhvert veldig tydelig, dette er én kamp: For frihet og mot undertrykkelse.»
Det finnes et sted der sorgen over tingens tilstand møter håpet om at ting kan bli bedre. Dette stedet er der en bevegelse møtes, også kalt demonstrasjon. Der en samlet kraft får til det vi ikke får til alene. Der sannheten, ropt høyt er nok, er nok til å flytte fjell. I Folkeskikk. Fem folkebevegelser - én kamp får du bli med inn i kampen gjennom Abels kameralinse.
«Jeg er trygg» skrev Jannik Abel på sosiale medier morgenen 26 Juni 2022.
Prideuken i Oslo hadde vært utsatt for et terrorangrep 25 Juni og alle skeive prøvde panisk å få kontakt med hverandre. «Dagen etter skulle vi samles utenfor Rådhuset for støtte hverandre i sjokket og sorgen. Den samlingen avlyste politiet pga uavklart trusselsituasjon, men tusenvis møtte opp allikevel. I dagene som fulgte så jeg hvordan pressen dekket markeringen og fant en stor forskjell på det jeg hadde vært vitne til og dokumentert med kamera.» Den dagen begynte prosjektet om folkebevegelsene uten at kunstneren selv skjønte det.
En folkebevegelse oppstår som en reaksjon på urett, først med noen få, så med en stor samlet bevegelse i folket. Å kunne demonstrere og utøve sivil ulydighet er en særs viktig sikkerhetsventil i demokratiet. De fem folkebevegelsene som vises i denne utstillingen har alle fått bevist rett i sin sak gjennom rettssystemet, de har stått opp for retten til å samles i offentlig rom, for opprettholdelse av en Høyesterettsdom, for menneskerettigheter, for naturen, for liv, kjærlighet og for at internasjonal rett og folkeretten skal følges. Det er de som føler uretten sterkest og først som setter den viktige linjen:
Her går grensen. Og så er det resten av oss som må følge etter og holde linjen sammen med dem.
I dette felleskapet ligger noe av vår kultur, i dugnaden, det er dette felleskapet som er vår tids helt.
Det er folkeskikk å opprettholde hva som er rett og hva som er galt.
Ytringsfrihet, pressefrihet og demonstrasjonsfrihet er verdier og rettigheter som er under alvorlig trussel over hele verden. Norge er fortsatt et av de landene der det å demonstrere fortsatt er mulig, men også her ser vi at bøtene har økt kraftig de siste årene. Flere av bevegelsene som har stått opp mot urett sitter samlet igjen med bøter i millionklassen. Aktor sa åpent i Tingretten i en sak mot Palestina bevegelsens, at bøtene har økt fordi de ønsker å gi et signal om at det ikke skal gjenta seg.
Jannik Abel har vært vitne med kameraet sitt på over hundre aksjoner og demonstrasjoner i Norge og Sápmi. «Slagordene går igjen som ekko uansett hvor jeg er: Kampen fortsetter, Staten bryter loven, Č-S-V, La fjella leve, La barna leve, La fjorden leve, Fritt Palestina, La Olja ligge, Ingen rasister i våre gater, Vi er folket vi gir oss aldri. Ingen er fri før alle er fri.
Det tok meg litt tid å få øye på, men det ble etterhvert veldig tydelig, dette er én kamp: For frihet og mot undertrykkelse.»
Back to the Land-vist på Kunstnernes Hus i Oslo 2025.
Til dags dato det største prosjektet jeg har gjennomført. 8000 mennesker kom får å medvirke og oppleve tre installasjoner på Kunstnernes Hus i Oslo Januar-Mars 2025.
Jannik Abels utstilling Back to the Land er et uttrykk for å reetablere forbindelser til landskapet som med tiden er blitt nedvurdert eller fortrengt. Tittelen refererer også til den globale bevegelsen ”Land Back” som har som mål å returnere landområder til urfolk og å omstille til mer omsorgsfulle levemåter.
Utstillingen er laget med begrensinger i materiale: alt som er brukt er sanket i skogen, formet med sag, kniv og øks, og har muligheten til å bli til jord med tid. Back to the Land har i sin helhet blitt arbeidet fram i det siste året, som gjør at Abel har skapt innenfor konteksten av flere verdensomspennende krisesituasjoner.
Sarah Lookofsky-Direktør Kunstneres Hus
Prosjektet har egen side. Se mere her.
Jannik Abels utstilling Back to the Land er et uttrykk for å reetablere forbindelser til landskapet som med tiden er blitt nedvurdert eller fortrengt. Tittelen refererer også til den globale bevegelsen ”Land Back” som har som mål å returnere landområder til urfolk og å omstille til mer omsorgsfulle levemåter.
Utstillingen er laget med begrensinger i materiale: alt som er brukt er sanket i skogen, formet med sag, kniv og øks, og har muligheten til å bli til jord med tid. Back to the Land har i sin helhet blitt arbeidet fram i det siste året, som gjør at Abel har skapt innenfor konteksten av flere verdensomspennende krisesituasjoner.
Sarah Lookofsky-Direktør Kunstneres Hus
Prosjektet har egen side. Se mere her.
Avstamning- alt jeg gjør føles som en stille protest.
Sosial relasjonell perfomance
Kjerringøy Landart Biennale 2024
Av Jannik Abel og Guri Glans.
Kjerringøy Landart Biennale 2024
Av Jannik Abel og Guri Glans.
|
|
|
|
|
|
Prosjektet består av en tekst del som. blir framført muntlig av Guri Glans, en perfomance del der Jannik Abel sitter stille i en robåt og flere hundre bunter med ved som publikum får og skal kun tennes når vi mennesker har funnet tilbake til vår menneskelighet.
Alle har ett bristepunkt. Alle samfunn. Alle mennesker. All natur. Jeg ville ro et bål på havet, for å ære våre forfedre.
Jeg hadde sanket inn ved fra den nedhuggede skogen
foran det gule huset til Kjellaug. Så skjer folkemordet.
Jeg drar til Palestina og ser vår felles menneskelighet briste.
Jeg ser det i ansiktet til den lille gutten med sykkel i flyktningleiren.
Jeg hører det i skriket hennes den natten, det var stjerneklart og hun var mor.
Jeg kom hjem og så det på Fosen der all natur var skrapt bort.
Jeg ser det i valgene vi tar hver dag.
Gruvedrift på havbunnen.
Hvordan skape innenfor en katastrofe?
Jeg bestemte meg at jeg ikke kunne fortsette som om alt var som før.
Den måten å "ikke forholde seg på" vil være vår undergang.
Bålet bak båten blir ikke tent i dag. Jeg sitter stille i båten som et varsel på at ting ikke er som de var.
Vi kan ikke fortsette som vi gjør.
Tekst framført av Guri Glans:
Du skaper innenfor en katastrofe. Det er sannheten.
Du sitter stille i båten. Du skriver til oss fra utrygg grunn.
Naturen er det eneste du kan stole på. Nå.
Alt du gjør føles som en stille protest.
Du sanker inn restene av meg og deg, i myra med de grønne gummistøvlene til Kjellaug.
Stamme for stamme. Grein for grein. Bein for bein.
Du sanker, rydder, sorterer, økser, spikker, sager, bunter.
Her er flere hundre små bunter, alt du trenger for å lage et bål. De er til oss.
Dette bålet skal tennes når du føler vi mennesker har funnet tilbake til vår menneskelighet.
Bålet som aldri ble -eller varslet som tente det.
Alle har ett bristepunkt. Alle samfunn. Alle mennesker. All natur. Jeg ville ro et bål på havet, for å ære våre forfedre.
Jeg hadde sanket inn ved fra den nedhuggede skogen
foran det gule huset til Kjellaug. Så skjer folkemordet.
Jeg drar til Palestina og ser vår felles menneskelighet briste.
Jeg ser det i ansiktet til den lille gutten med sykkel i flyktningleiren.
Jeg hører det i skriket hennes den natten, det var stjerneklart og hun var mor.
Jeg kom hjem og så det på Fosen der all natur var skrapt bort.
Jeg ser det i valgene vi tar hver dag.
Gruvedrift på havbunnen.
Hvordan skape innenfor en katastrofe?
Jeg bestemte meg at jeg ikke kunne fortsette som om alt var som før.
Den måten å "ikke forholde seg på" vil være vår undergang.
Bålet bak båten blir ikke tent i dag. Jeg sitter stille i båten som et varsel på at ting ikke er som de var.
Vi kan ikke fortsette som vi gjør.
Tekst framført av Guri Glans:
Du skaper innenfor en katastrofe. Det er sannheten.
Du sitter stille i båten. Du skriver til oss fra utrygg grunn.
Naturen er det eneste du kan stole på. Nå.
Alt du gjør føles som en stille protest.
Du sanker inn restene av meg og deg, i myra med de grønne gummistøvlene til Kjellaug.
Stamme for stamme. Grein for grein. Bein for bein.
Du sanker, rydder, sorterer, økser, spikker, sager, bunter.
Her er flere hundre små bunter, alt du trenger for å lage et bål. De er til oss.
Dette bålet skal tennes når du føler vi mennesker har funnet tilbake til vår menneskelighet.
Bålet som aldri ble -eller varslet som tente det.
Skogsvitner/Watching the forest grow back
Akkurat nå bygges det en hytte i ditt nærmiljø. I kunstprosjektet «Watching the forest grow back/ Skogsvitner» blir hemmelige hytter bygget av gjenværende materiale etter flatehost. De blir bygget akkurat i grensen mellom skog og flathogst. Det vil ta omkring 80 år å se skogen vokse tilbake så vi kan regne med at det vil være to generasjoner som vil kunne sitte i hyttene som symbolske vitner til skogens verdi.
Hyttene er laget for hånd med det materiale som ligger igjen etter flatehogst og de får navn etter et barn som bor i nærområdet.
De tre første heter Jonas, Ville og Sarah. De som bor ved hytta vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet og hvor hytta kan finnes.Den ville norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempo og på den måten som vi gjør nå vil det ikke være vill skog i Norge om ti år. Allerede i vår tid, nå, har folk flest har aldri opplevd å være i en skog som ikke er forandret av oss mennesker.
Prosjektet har vært del av Hvitsten Salong og Kjerringøy Landart Biennale
Prosjektet er støtte av Bildende Kunstneres Hjelpefond
Hyttene er laget for hånd med det materiale som ligger igjen etter flatehogst og de får navn etter et barn som bor i nærområdet.
De tre første heter Jonas, Ville og Sarah. De som bor ved hytta vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet og hvor hytta kan finnes.Den ville norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempo og på den måten som vi gjør nå vil det ikke være vill skog i Norge om ti år. Allerede i vår tid, nå, har folk flest har aldri opplevd å være i en skog som ikke er forandret av oss mennesker.
Prosjektet har vært del av Hvitsten Salong og Kjerringøy Landart Biennale
Prosjektet er støtte av Bildende Kunstneres Hjelpefond
Watching the forest grow back // skogsvitner.
Av Ida Frisch
Å være der når et tre skapes, er kanskje en umulig øvelse. Det magiske øyeblikket hvor frø finner jord og får lov til å vokse, unngå skosåler og rådyrmunner og frost i de første, sårbare stundene. Kanskje kun et fåtall av oss har vært til stede når trær får plass og rom til å gå fra frø til spire.
Mange av oss er kanskje mer bekjente med lyden av motorsag eller skogsmaskiner når et tre skal ned. Den fjerne, durende sangen av maskiner, og de hule dumpene av trær som faller mot skogbunnen. Tidligere har lyden kanskje vært mer stump – taktfaste økseslag og stønn av mannsstemmer, hester som drar stammene gjennom skogen med hele seg.
Et menneske er lite og skogene er store, og denne utvelgelsen av trær har blitt gjort i lang tid. Det har kanskje vært en mer likeverdig utveksling mellom menneske og skog, og skogsarbeiderne har gitt tilbake i form av arbeiderdiktning, sang blant grantrær, og i mange tilfeller, gitt tilbake i form av liv som går tapt i skogen.
Nå er det bare skogen som må bøte for menneskets maskiner. Og ikke bare trærne, men hele mikromiljøet som skogen gir oss. Økokrim rapporterer om den omfattende ulovlige hogsten som foregår i Norge, med stor grad av henleggelser og liten grad av straff, selv om hogsten ofte kan regnes som alvorlig miljøkriminalitet. Det pekes også på store sannsynlige mørketall. Flatehogst er ulovlig i EU, men i Norge forsvinner skogene i stadig større hastighet. Den ville, norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempoet og på den måten som vi gjør nå, vil det ikke være vill skog i Norge om ti år.
I 2016 vedtok Stortinget at ti prosent av norske skoger skal vernes – uten en konkret frist eller plan for dette. I mellomtiden har store skogsområder blitt forvandlet til enslige stubber og ufremkommelige virvar av grener og granbar.
Det hele kan minne om en slagmark, hvor det er tydelig hvem som er den tapende part.
Hvem skal beskytte skogen? Hvem skal beskytte stillheten og rommet, oksygenet og dyrelivet som skogen gir oss, og hvem skal peke på vår menneskelige, lille plass i et større system? Skogen er en del av vår folketradisjon og identitet, og det er på tide at vi lever den sannheten, slik at det også i fremtiden kan fortsette å fables om de magiske rommene som skogen skaper
– og ikke fortellinger om bleke landskap og stumme stubber.
Vi er tidsvitner til verden rundt oss. De hemmelige hyttene som bygges i skogen nær deg, er en plass hvor du, eller dine barn, kan sitte stille og se på skogen mens den reiser seg etter flatehogsten.
Det vil ta 80 år å se skogen vokse tilbake.
Du er kanskje jord igjen når trærne reiser seg på nytt i hogstlandskapet – men de hemmelige hyttene kan være steder i skogen hvor den poetiske og aktivistiske holdningen kan gjenreises. En følelse av at vi, som bevitner skogen, kan være med å skape endring.
Hyttene bygges akkurat i grensen mellom skog og flatehogst. Så med den levende skogen i ryggen, kan dere sammen utgjøre en kraft, nesten en hær, som stille bevitner den urett som er gjort.
De hemmelige hyttene får navn etter barn i nærområdet. Barn, som kanskje tar med egne barn til hyttene i sitt voksne liv, for å fortsette arbeidet med å bevitne tidens rullende bevegelse.
De tre første hyttene heter Jonas, Ville og Sarah.
Du som bor i nærområdet vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet, og hvor hytta finnes. Du er invitert inn i skogen
Du er nå et medvitne.
Av Ida Frisch
Å være der når et tre skapes, er kanskje en umulig øvelse. Det magiske øyeblikket hvor frø finner jord og får lov til å vokse, unngå skosåler og rådyrmunner og frost i de første, sårbare stundene. Kanskje kun et fåtall av oss har vært til stede når trær får plass og rom til å gå fra frø til spire.
Mange av oss er kanskje mer bekjente med lyden av motorsag eller skogsmaskiner når et tre skal ned. Den fjerne, durende sangen av maskiner, og de hule dumpene av trær som faller mot skogbunnen. Tidligere har lyden kanskje vært mer stump – taktfaste økseslag og stønn av mannsstemmer, hester som drar stammene gjennom skogen med hele seg.
Et menneske er lite og skogene er store, og denne utvelgelsen av trær har blitt gjort i lang tid. Det har kanskje vært en mer likeverdig utveksling mellom menneske og skog, og skogsarbeiderne har gitt tilbake i form av arbeiderdiktning, sang blant grantrær, og i mange tilfeller, gitt tilbake i form av liv som går tapt i skogen.
Nå er det bare skogen som må bøte for menneskets maskiner. Og ikke bare trærne, men hele mikromiljøet som skogen gir oss. Økokrim rapporterer om den omfattende ulovlige hogsten som foregår i Norge, med stor grad av henleggelser og liten grad av straff, selv om hogsten ofte kan regnes som alvorlig miljøkriminalitet. Det pekes også på store sannsynlige mørketall. Flatehogst er ulovlig i EU, men i Norge forsvinner skogene i stadig større hastighet. Den ville, norske skogen er i ferd med å gå tapt. Hvis vi fortsetter å hugge ned skogen i det tempoet og på den måten som vi gjør nå, vil det ikke være vill skog i Norge om ti år.
I 2016 vedtok Stortinget at ti prosent av norske skoger skal vernes – uten en konkret frist eller plan for dette. I mellomtiden har store skogsområder blitt forvandlet til enslige stubber og ufremkommelige virvar av grener og granbar.
Det hele kan minne om en slagmark, hvor det er tydelig hvem som er den tapende part.
Hvem skal beskytte skogen? Hvem skal beskytte stillheten og rommet, oksygenet og dyrelivet som skogen gir oss, og hvem skal peke på vår menneskelige, lille plass i et større system? Skogen er en del av vår folketradisjon og identitet, og det er på tide at vi lever den sannheten, slik at det også i fremtiden kan fortsette å fables om de magiske rommene som skogen skaper
– og ikke fortellinger om bleke landskap og stumme stubber.
Vi er tidsvitner til verden rundt oss. De hemmelige hyttene som bygges i skogen nær deg, er en plass hvor du, eller dine barn, kan sitte stille og se på skogen mens den reiser seg etter flatehogsten.
Det vil ta 80 år å se skogen vokse tilbake.
Du er kanskje jord igjen når trærne reiser seg på nytt i hogstlandskapet – men de hemmelige hyttene kan være steder i skogen hvor den poetiske og aktivistiske holdningen kan gjenreises. En følelse av at vi, som bevitner skogen, kan være med å skape endring.
Hyttene bygges akkurat i grensen mellom skog og flatehogst. Så med den levende skogen i ryggen, kan dere sammen utgjøre en kraft, nesten en hær, som stille bevitner den urett som er gjort.
De hemmelige hyttene får navn etter barn i nærområdet. Barn, som kanskje tar med egne barn til hyttene i sitt voksne liv, for å fortsette arbeidet med å bevitne tidens rullende bevegelse.
De tre første hyttene heter Jonas, Ville og Sarah.
Du som bor i nærområdet vil få et brev i postkassen som informerer om prosjektet, og hvor hytta finnes. Du er invitert inn i skogen
Du er nå et medvitne.
|
|
|
|
|
|
Bjørka
Vist på Skulpturtriennalen Norsk Billedhuggerforening, Oslo
Del 5 av Sorgserien
1452 vedkubber i rundstabbel
732 kutt med sagen
1452 hugg med øksen
Bålpanne
Stubber
En interaktivt installasjon der jeg omformet en 26 meter lang Bjørk til ved med kun håndkraft. Veden ble fraktet av meg alene til Billehuggerforeningen og stablet i en rundstabbel. Der kunne publikum komme å omforme smerte til varme ved å tenne bål. Plassen ble erklært er åpent rom for sorg og savn. Til slutt ble all veden som var igjen gitt ut gratis. Det eneste som sto igjen var bålpannen og asken. Verket er del av sorgserien.
Rørende sorgarbeid
…
Verket jeg liker best er Jannik Abels Bjørka. Dets utgangspunkt er kunstnerens søster, og at hun tok sitt eget liv i 2019. Som materiale i sitt sorgarbeid tok Abel en 26 meter lang bjørk og arbeidet seg gjennom den med øks og sag til hun hadde forvandlet tre til 2.981 vedkubber. På triennalen er disse kubbene lagt i en sirkel foran et bålfat man selv kan tenne opp kubber i. Jeg liker det enkle og inderlige i dette verket – og at det å arbeide seg gjennom et tre for deretter å brenne kubbene av det, viser et rituelt fyndig og dypt gripende bilde på hva sorgarbeid kan være. Det er også en spirituell streng i den seremonielle oppdelingen av treet som knytter an til arkeologiske lag som rekker helt tilbake til den gang vi måtte lage leirbål for å holde oss varme.
Kjetil Røed/ Vårt Land
Ut i det fri
…
Jannik Abels interaktive verk Bjørka, 2021, er plassert mellom den store, vakre, skulpturelle eika i Billedhoggerparken og Villa Furulund. Det er et sjeldent kraftfullt og sårbart verk som kommuniserer med sine omgivelser og publikum på flere plan. Verket er et sorgarbeid over søsteren som Abel mistet i selvmord for to år siden. Her kan publikum være med og fullføre verket ved å tenne bål og dermed være med å transformere smerte om til varme.
H. Mørch/ Kunstavisen
Del 5 av Sorgserien
1452 vedkubber i rundstabbel
732 kutt med sagen
1452 hugg med øksen
Bålpanne
Stubber
En interaktivt installasjon der jeg omformet en 26 meter lang Bjørk til ved med kun håndkraft. Veden ble fraktet av meg alene til Billehuggerforeningen og stablet i en rundstabbel. Der kunne publikum komme å omforme smerte til varme ved å tenne bål. Plassen ble erklært er åpent rom for sorg og savn. Til slutt ble all veden som var igjen gitt ut gratis. Det eneste som sto igjen var bålpannen og asken. Verket er del av sorgserien.
Rørende sorgarbeid
…
Verket jeg liker best er Jannik Abels Bjørka. Dets utgangspunkt er kunstnerens søster, og at hun tok sitt eget liv i 2019. Som materiale i sitt sorgarbeid tok Abel en 26 meter lang bjørk og arbeidet seg gjennom den med øks og sag til hun hadde forvandlet tre til 2.981 vedkubber. På triennalen er disse kubbene lagt i en sirkel foran et bålfat man selv kan tenne opp kubber i. Jeg liker det enkle og inderlige i dette verket – og at det å arbeide seg gjennom et tre for deretter å brenne kubbene av det, viser et rituelt fyndig og dypt gripende bilde på hva sorgarbeid kan være. Det er også en spirituell streng i den seremonielle oppdelingen av treet som knytter an til arkeologiske lag som rekker helt tilbake til den gang vi måtte lage leirbål for å holde oss varme.
Kjetil Røed/ Vårt Land
Ut i det fri
…
Jannik Abels interaktive verk Bjørka, 2021, er plassert mellom den store, vakre, skulpturelle eika i Billedhoggerparken og Villa Furulund. Det er et sjeldent kraftfullt og sårbart verk som kommuniserer med sine omgivelser og publikum på flere plan. Verket er et sorgarbeid over søsteren som Abel mistet i selvmord for to år siden. Her kan publikum være med og fullføre verket ved å tenne bål og dermed være med å transformere smerte om til varme.
H. Mørch/ Kunstavisen
Merket Minne
Landart for Hvitsten Salong
Verket består av 10 svevende elementer og allerede eksisterende elementer i skogen som ble framhevet
Del 4 av Sorgserien
Merket Minne
Et minnesmerke/rom for sorg og savn
" Dette er til deg som sørger og savner. Verket undersøker om fysiske rom kan på noen måte gi støtte i tilstanden sorg.
Hvis du besøker verket/rommet oppfordrer jeg deg til å sette deg ned å være en del av rommet enten som sørgende eller som støttende."
Skogen ble ryddet
Steiner ble renset for mose
Skogbunnen ble raket
Døde trær ble samlet og satt i bunter
10 bunter ble hengt opp i luften som en stige eller trapp om du vil. I stigende rekkefølge.
Verket ender opp over en fjellknaus.
|
|
|
|
|
The Reconnector Project
Kunsten har et ansvar i å ikke bare påpeke miljøkrisen, men også være en del av løsningen. Dette prosjektet er min måte å være del av løsningen på. Dette er et livsprosjekt, en av mine lengste.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger vår eget habitat. Jeg tror den eneste løsningen på dette er å gjenforene oss mennesker med naturen. I det har jeg skapt The Reconnector Project som gjenforener mennesker med trær og trær med mennesker.
Prosjektet består 2 deler:
En av de er at jeg lager små skulpturer i tre som finner nye hjem i hele verden, objekter som er ment å holdes nær for ro.
Den andre delen er å lære bort den gamle tradisjonen med å bruke håndverktøy å spikke.
Flere enn 1000 barn, 80 kvinner og en håndfull menn har lært å bruke kniv og øks sammen med meg.
Jeg har besøkt gallerier, skoler, sykehus, dagsentre for mental helse, barnehager, samt hatt kurs i min egen skog.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger vår eget habitat. Jeg tror den eneste løsningen på dette er å gjenforene oss mennesker med naturen. I det har jeg skapt The Reconnector Project som gjenforener mennesker med trær og trær med mennesker.
Prosjektet består 2 deler:
En av de er at jeg lager små skulpturer i tre som finner nye hjem i hele verden, objekter som er ment å holdes nær for ro.
Den andre delen er å lære bort den gamle tradisjonen med å bruke håndverktøy å spikke.
Flere enn 1000 barn, 80 kvinner og en håndfull menn har lært å bruke kniv og øks sammen med meg.
Jeg har besøkt gallerier, skoler, sykehus, dagsentre for mental helse, barnehager, samt hatt kurs i min egen skog.
|
|
|
Hvor du finner meg
Landart
71 skritt lang sti/vei/bro inn i urørt natur.
For Kunstrom SKOGEN
Del 3 av Sorgserien
71 skritt lang sti/vei/bro inn i urørt natur.
For Kunstrom SKOGEN
Del 3 av Sorgserien
|
|
|
|
Jeg prøver å nå deg
Foto Linnea Syversten
«Jeg prøver å nå deg»
Landart
Medium: Tre mellom trær
Først vist på Kunstrom SKOGEN
Del 2 av Sorgserien.
Verket er en høy og omfattende installasjonvlaget av kun av
kunstnerens hender, en sag og en øks.
«Jeg prøver å nå deg» er i sin form en høy stige og samtidig en vegg.
En kile om du vil. I et forsøk på å nå fram til hverandre skjer ofte det motsatte. Men der en sjelden gang mellom skumring og demring skjer det vakreste - et møte.
Verket er i serien sorgarbeider jeg har laget etter at min søster tok sitt eget liv. Flere verk i serien vil bli vist denne sommeren og høsten.
Alle tar utgangspunkt i en dogme regel jeg har skapt til meg selv:
«Det er ikke hva jeg lager som er viktig.
Det er hvordan og hvorfor jeg lager det.»
Verket er dedikert til forfatter Ida Frisch.
|
Foto Marie Sjøvold
|
|
|
When the landscape is you home
Nov-Jan 2020 bodde jeg ute i telt som første del av Sorgserien.
For å matche mitt indre med det ytre. For å komme nærmere meg selv og naturen.
Siden den gang har jeg bodd ute hver vinter.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat.
Jeg har tro på at vi må komme nærmere alt vi ødelegger, for å forstå, for å bli kjent med, for å bry oss.
Derfor er det min oppgave å komme enda nærmere naturen og gi noe av det jeg opplever og finner tilbake til mennesket.
Se flere bilder på INSTAGRAM
For å matche mitt indre med det ytre. For å komme nærmere meg selv og naturen.
Siden den gang har jeg bodd ute hver vinter.
Vi mennesker er den eneste arten som ødelegger sitt eget habitat.
Jeg har tro på at vi må komme nærmere alt vi ødelegger, for å forstå, for å bli kjent med, for å bry oss.
Derfor er det min oppgave å komme enda nærmere naturen og gi noe av det jeg opplever og finner tilbake til mennesket.
Se flere bilder på INSTAGRAM
|
|
|
|
Oss
The series of short film exploring human relations. I call them chapters. So far there are six.
The titles are: "Disse fire vegger", "Søstre", Lyden av henne", "Jeg har noe å tilføye", Sommeren, og "Du og Jeg".
They are between 2 and 4 minutes long. This project is ongoing.
The titles are: "Disse fire vegger", "Søstre", Lyden av henne", "Jeg har noe å tilføye", Sommeren, og "Du og Jeg".
They are between 2 and 4 minutes long. This project is ongoing.
|
|
Home for orphan cones
Consists of a large number of homes for cones. Wood is hand carved at the shape of the cone to give it a snug fit.
The cones are from different countries. The home is Norwegian wood.
The cones are from different countries. The home is Norwegian wood.
Falne
I over ett år hadde jeg studio ute i skogen. Der mistet jeg ordene, eller jeg fant stillheten om du vil.
I denne stillheten ble FALNE til.
FALNE er et kunstprosjekt som skaper et møte med ord i naturen.
Selve skapelsesprosessen skjer ute i naturen. Falne trær blir lokalisert og ord blir hugget inn i stammen. Alt skjer med håndverktøy og tålmodighet. Jeg går ofte i flere timer for å finne den riktige stammen. Den skal ikke være for våt, helst uten bark og den må ha en viss størrelse. Så velges ordet. Et langt ord tar flere timer å hugge inn. Dypt. Det er prosessen som er prosjektets budskap. Det sakte tempo og at ordet blir liggende igjen der ute.
Til å oppdages eller å svinne hen med tid.
Jeg ser for meg turgåeren som velger litt andre veier enn stiene, som stopper opp å ser det ikke alle andre ser.
Møtet mellom ordene og vandreren, det er det som gjør FALNE levende.
Jeg har valgt å bruke norske ord og uttrykk i dette prosjektet.
Prosjektet er livslangt. Du finner stammene på over 50 steder i skogen bla på Bygdøy, langs Akerselva ved Bjølsen og Frysja og på Sognsvann, samt på Vestre Kjærnes Gård i Østfold og i Gjerdrum Kommune ifm Landart Bienallen.
I denne stillheten ble FALNE til.
FALNE er et kunstprosjekt som skaper et møte med ord i naturen.
Selve skapelsesprosessen skjer ute i naturen. Falne trær blir lokalisert og ord blir hugget inn i stammen. Alt skjer med håndverktøy og tålmodighet. Jeg går ofte i flere timer for å finne den riktige stammen. Den skal ikke være for våt, helst uten bark og den må ha en viss størrelse. Så velges ordet. Et langt ord tar flere timer å hugge inn. Dypt. Det er prosessen som er prosjektets budskap. Det sakte tempo og at ordet blir liggende igjen der ute.
Til å oppdages eller å svinne hen med tid.
Jeg ser for meg turgåeren som velger litt andre veier enn stiene, som stopper opp å ser det ikke alle andre ser.
Møtet mellom ordene og vandreren, det er det som gjør FALNE levende.
Jeg har valgt å bruke norske ord og uttrykk i dette prosjektet.
Prosjektet er livslangt. Du finner stammene på over 50 steder i skogen bla på Bygdøy, langs Akerselva ved Bjølsen og Frysja og på Sognsvann, samt på Vestre Kjærnes Gård i Østfold og i Gjerdrum Kommune ifm Landart Bienallen.
|
|
|
|
|
|
|
|
"Disse Malerene Fremfærd kan jo ikke kaste Spor af Skygge paa Dem."
2018
Fotografisk prosjekt av brev til mine forfedre fra kjente norske kunstnere.
"Disse Malerene Fremfærd kan jo ikke kaste Spor af Skygge paa Dem." consists of 9 photographs (C-Print) of orignal letters from the painters: Tidemand, Gude, Werenskiold, Krohg, Nordhagen mfl..
Fotografisk prosjekt av brev til mine forfedre fra kjente norske kunstnere.
"Disse Malerene Fremfærd kan jo ikke kaste Spor af Skygge paa Dem." consists of 9 photographs (C-Print) of orignal letters from the painters: Tidemand, Gude, Werenskiold, Krohg, Nordhagen mfl..
"Arven"
Silketrykk og objekter fra arkivet til Abels Kunsthandel 1864-2009.
Hva kan arkivet til Norges første Kunsthandel, sett gjennom en kunstners øye, si om vår kultur?
Kunstneren Jannik Abel er tippoldebarnet til de som grunnla Norges første Kunsthandel i 1864. "Arkivet har vært i privat eie i over 150 år, det er det som gjøre det mulig for meg å kutte, knuse, lime, manipulere, vri og gjenskape, istedenfor bare å bevare og presentere det. Lite visste jeg den dagen i 2009, da min far kom med 9 støvete esker, at inneholde skulle komme til å prege mitt arbeid de neste 6 årene." Av flere tusen fotografier og dokumenter har 50 blitt valgt ut til å være utgangspunkt for utstillingen. De er valgt fordi de sier noe særegent om oss nordmenn, om vår kultur, vårt indre og ytre landskap. Samtidig har kunstneren også gått inn i sin egen historie og skapt personlige verk som tar utganspunktet i hva vi arver fra familien. Som Jannik selv sier:
"Jeg har sett på hva jeg vil ta med meg og hva jeg ønsker å gi slipp på."
Hva kan arkivet til Norges første Kunsthandel, sett gjennom en kunstners øye, si om vår kultur?
Kunstneren Jannik Abel er tippoldebarnet til de som grunnla Norges første Kunsthandel i 1864. "Arkivet har vært i privat eie i over 150 år, det er det som gjøre det mulig for meg å kutte, knuse, lime, manipulere, vri og gjenskape, istedenfor bare å bevare og presentere det. Lite visste jeg den dagen i 2009, da min far kom med 9 støvete esker, at inneholde skulle komme til å prege mitt arbeid de neste 6 årene." Av flere tusen fotografier og dokumenter har 50 blitt valgt ut til å være utgangspunkt for utstillingen. De er valgt fordi de sier noe særegent om oss nordmenn, om vår kultur, vårt indre og ytre landskap. Samtidig har kunstneren også gått inn i sin egen historie og skapt personlige verk som tar utganspunktet i hva vi arver fra familien. Som Jannik selv sier:
"Jeg har sett på hva jeg vil ta med meg og hva jeg ønsker å gi slipp på."
|
|
|
|