Vi er Folket

«Vi er ved en korsvei. Vi, som i verden, ikke bare oss», sier hun mens hun peker på sitt palestinske hjerte.
 

Foto og tekst av Jannik Abel

Hvit due over Masafer Yatta, det umulige bilde.

​«Jeg må være optimistisk» sier han, Abu Hassan. Han viser meg rundt Sheik Jarrah i Jerusalem. Vi hadde akkurat snakket om at historien har vist oss at okkupasjonsmakter faller etter ca 400 år. «Vi har jo alle skjønt at vi ikke har så lang tid, vår okkupant beveger seg for fort til det. Men vi lever i en nyere tid, der informasjon også spres fortere, dermed tror jeg stormakten kan falle før. Jeg må være optimistisk, jeg har ikke noe annet valg.» Han sitter i forsetet, jeg rett bak han, mens vi kjører viser han fram en melding han fikk av Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene. Hun skriver på en bok og i meldingen viser hun til at hun ble så inspirert av han at hun vil dedikere boken til han. I det vi går ut av bilen sier han at det er så viktig at du ser det jeg har vist deg, for dine venner stoler på deg, de vet du ikke lyver, dermed kan du dele med dine hva som skjer her på en helt annen måte enn jeg kan. Og så sier han de to ordene som speiler det jeg hørte sist jeg var her, han sier ikke «Tell the truth» men han sier «Be honest». Så går han sin vei. Jeg smiler av de sammenfallende ordene. Jeg lover, sier jeg uten ord.  
 
Dette er min tredje reise til Palestina, landet tok meg imot Januar 2023, Februar 2024 og nå Mars 2025.
Tilbake til okkupert jord. Det er påske og Jerusalem har puls. Jeg blir vitne til begynnelsen av at flere hundre Israelere stormer
Al-Aqsa Moskeen 15 april. De begynte så smått med hundretalls ungdom og barn som under beskyttelsen fra militæret gikk rundt moskeen i den ytterste sirkelen, de sang og ropte, og tok selfier foran den verdenskjente gullkuppelen. Senere den dagen kommer over 700 ulovlige bosettere seg inn og gjentok runden, men med større kraft og lyd enn unge stemmer har i seg. Dagen etter tillater politiet at 180 bosettere ber inne i Al-Aqsa Moskeen, det blir uttalt som et drøyt brudd på status quo av Palestinerne. Grensene dyttes ikke her, de utviskes.
 
Jeg gikk bak de unge og observerte, fulgte de ut. Så hvordan lærerne underviste at dette var egentlig deres område. Jeg står litt på siden og ser et barn som virker redd og ute av stand til å skjønne hva som skjer.  Jeg liker ikke å ta bilder av barn uten å spørre, men her gjør jeg et unntak fordi de er en del av en parade som etter alle hensyn ønskes å sees offentlig. Hva lærer vi barna våre, tenker jeg? Jeg ser fedre med maskin gevær tar selfier med barna. Jeg senker kamera. Jeg vil ikke bidra her. Nekter. Det skal bli mange sånne situasjoner framover hvor kamera går opp til øyehøyde, før det senkes ned igjen uten å ha trykket på knappen.

Hva lærer vi barna våre? Barn utenfor Al-Aqsa Moskeen i Jersualem april 2025.

Spørsmål jeg stiller meg i skyggen av gamlebyens mur i Jerusalem:

Hvordan kan ondskap overleve?
Hvordan leve med ondskap rundt oss?
​Hvor i kroppen sitter det?
Hvilke nye ord trengs nå? Hvilke nye handlinger?
Hvordan svarer vi an på dette?

Jeg opplever at verden er kidnappet av ego, som har tre våpen: Offerspill, kritikk og kontroll. Den har ett eneste mål og det er å ha rett. Og det søker gjennom å ha makt over andre. Hvis det er ego inne i oss mennesker som skaper dette, sier den at det vi andre kaller pur ondskap er selvopprettelse. Å drepe er den ultimate makten over andre. Egoet sier «jeg må gjøre dette for å overleve» og i det føler det en kraft, en overfølelse, men i grunn og bunn er det bare adrenalin. Det som brenner ut. Jeg har følt det selv. I denne blindveien fant jeg bare falskt fellesskap og sinne og ensomhet: Jeg hadde verken kontakt med meg selv eller andre.
 
På de to April- ukene jeg var på Vestbredden, ble det drept enda flere journalister i Gaza.  En av dem er Fatima Hassouna, fotografen ble 25 år gammel. Rett før jeg dro ble et journalisttelt bombet og Hilmi Faqaawi og Ahmed Mansour brant opp. Brant opp. Barn brenner 10 mil unna der jeg befinner meg, barn brenner opp. Barn blir sprengt i stykker og sultet i hjel den dagen jeg ankom og den dagen jeg dro. Jeg kjører forbi Sacher park i Vest-Jerusalem, et område der det bor stort sett bare ultraortodokse jøder, jeg er på vei til en demonstrasjon som skal gå til Statsminister Netanyahu sin bolig. Folk har påskefri, et hundretalls barn leker i parken som ligger rett bak Knesset, den Israelske nasjonalforsamlingen. Det grilles på åpen ild, jeg stirrer inn i flammene. Nasjonalforsamling, ild, lek, demo, Gaza. Alt blander seg og jeg mister følelsen i beina.
Demonstrasjonen er mot Netanyahu, for å få gislene hjem igjen. «Bring them home» er budskapet. Det er en middels stor demo blir jeg fortalt, jeg hører de samme tromme rytmene som i store deler av verden, demo har sin egen rytme.
Midt inne i denne rytmen finner jeg en mann som går i utakt med ett skilt som sier at Palestinske liv har betydning.

Tre forskjellige skilt i demonstrasjon i Vest-Jerusalem på vei til Netanyahu sin statsministerbolig.

​

​«Vi er ved en korsvei. Vi, som i verden, ikke bare oss», sier hun mens hun peker på sitt palestinske hjerte.
Påsken er over og det er bare hun og jeg her utenfor Al-Aqsa Moskeen, den med gullkuppelen «Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å måtte leve uten våre verdier. Gaza er 45 minutter unna» hun peker i retning sørvest. «De har ikke fått mat og vann på 52 dager. Jeg kan ikke spise når de ikke har mat, jeg kan ikke.» Hennes venninne kommer opp trappene i det jeg går ned, jeg snur meg og fanger øyeblikket når de møtes. Jeg føler meg ikke verdig nok til å bli, jeg går for å gi dem plassen i det rosa lyset helt for seg selv. Det er det minste jeg kan gjøre etter påskens opptøyer.
 
​

Gjensyn

​Jeg kjenner han igjen på lang avstand, gutten på sykkelen, han har hovedrollen på et av de mest kjente fotoene jeg har tatt. Jeg er i Aida flykningeleir i Betlehem. Han har blitt ett år eldre. Faren er ute av fengsel, jeg får se video av øyeblikket friheten inntraff. Jeg føler hele turen er verdt det på et personlig plan, bare ved å møte han igjen.
Jeg forteller at jeg har et bilde av han, han vil se, alle vennene vil se. Jeg bøyer meg ned og viser, de jubler.
Guiden forteller meg at han heter Watan, som betyr hjemland. Jeg får frysninger. Jeg skulle gjerne avsluttet her, for det er så vakkert. Men fordi han heter det han heter blir han mere trakassert av soldatene, enn andre barn. Soldatene kommer hit hver dag nå, sier guiden vår. Hver morgen og hver kveld, det er blitt normalen. Tåregass blir brukt i så store mengder at Aida regnes som det stedet som er mest utsatt for denne giftige gassen. Tomme metallbokser ligger igjen i gatene, på dem står det skrevet Made in USA. Kunstnere samler sammen de sylinderformede sølvfargede boksene og bruker dem til å lage smykker.
​Jeg undrer over ondskapens vedvarenhet. Jeg undrer over livskraften standhaftige rytme.

Gjensynsglede med Watan, gutten på sykkelen hvis navn betyr hjemland. Watan i stripete t-skjorte, jeg med capsen.

Hun sitter i sofaen sin, det er mørkt inne, gardinene er trukket for, jeg sitter i sofaen ved siden av. Hennes nevø sitter litt lenger unna, det er han som har brakt meg hit. Min tante har en historie du må være vitne til, sa han. Han var min guide i Dheisheh flykningeleir i Betlehem.

Hun begynner å fortelle: "Jeg har fire sønner, en bor i etasjen under, han ble pappa for første gang for noen få måneder siden. Hennes øyne er triste, ikke lik en som hadde blitt bestemor for første gang. Broren hans, Motaz ble drept av soldatene, så de kalte babyen opp etter han. Motaz som fotografen i Gaza, sier hun." Hun spør meg om jeg vet hvem han er. Jeg nikker, nevner ikke at jeg har tilbrakte en uke med han i Oslo, nevner ikke at jeg vet hvor vondt han har det fordi han ikke får komme tilbake til sitt elskede Gaza. "Min mann døde for to måneder siden av hjerteinfarkt. Mine to andre sønner i fengsel vet verken at de har blitt onkler eller at deres pappa er borte." Hun brister. Jeg holder pusten.

Og med det hadde hun beskrevet seks familiemedlemmers sjebne i en kort paragraf.
"De gir mine sønner 3 måneders forlengelse av fengselsstraffen hele tiden, vi vet ikke hvorfor de er fengslet, men nå har de sittet inne i 12 måneder, om to dager for vi vite om de blir sluppet fri. Blir de ikke sluppet fri klarer jeg ikke å leve lenger."
Hun viser meg bilder av hva IDF gjorde med hjemmet hennes, de rev ned absolutt alt, knakk skap og bokhyller, rev ned taklamper, alt i kjøkkenskapene, det er flere titalls bilder av kaoset. Jeg trenger ikke se bilder for bevisene er over hele stuen. Hun og sønnen har reparert alt de kunne, med lim og tau. Men det er det som ikke er oppe igjen som gjør størst inntrykk, på veggene er det gule tomme firkanter etter bilder som ikke er hengt opp. For bildene av sønnen fikk hun ikke beholde, de tok IDF med seg.

På flyplassen fikk jeg beskjeden. Sønnene fikk 3 nye måneder i fengsel.
Hvor mye skal hun måtte miste?

Hun hadde nådd en klar grense, hun viser meg et bilde av den ene gangen hennes elskede mann fikk holde sitt barnebarn Motaz. Hun skalv, jeg satt så stille jeg kunne.

​Kultur 

​«Motaz kommer til Oslo», meldingen tikket inn på mobilen min, det er desember 2024. Han vil oppleve snø for første gang, er neste setning. Kan du kjøre han? Ta med kamera ditt. Snøen er nok ikke hele historien, han er invitert til å overvære Nobels Fredspris i Oslo. Prisen vi nordmenn er så stolte av. Hele verden er på fornavn med fotografen fra Gaza. Motaz Azaiza heter han, han er 26 år, han dokumenterte folkemordet på sitt eget folk, og fikk store deler av verdens befolking til å skjønne hva som faktisk skjedde der. Nå klarer han ikke å fotografere lenger. Jeg ser en mann som sørger, en gutt som prøver å forstå. Jeg ser min egen kultur gi han noen få minutter oppmerksomhet før de ønsker en selfie, også de mest kjente politikerne. Jeg opplever min egen kultur som fattig og et verdenssystem som gjør han verdenskjent uten å ta inn budskapet han kommer med. Janne Heltberg og jeg tar han med opp til Holmenkollen, det er tåke og snøkanonen går i ett sett. Motaz spør meg hva det er som spruter ut snø og jeg unnlater å bruke ordet kanon. Det blir for flaut. Jeg håper han ikke ser skiskytterblinkene, for å forklare at vi bruker gevær og blink for underholdning makter jeg ikke. Etter en uke sammen med han kommer jeg frem til at jeg ikke vil dele bildene jeg har tatt. De føles ut som enda et ran. Jeg vil på ingen måte utnytte den smerten jeg ser i han. Lindis Hurum, generalsekretær i Leger Uten Grenser, skriver til meg at hun tror jeg har tatt bilder av moralsk smerte. Hun har rett og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med fotografiene annen enn å vente. Jeg venter, tenker jeg, til tiden gir de et nytt lag. Nå deler jeg noen få, med forsiktighet, med håp om å flette linjene fra Palestina inn i vår kultur. Jeg ser min kultur på avstand etter å ha besøkt hans. Jeg i møte med palestinsk kultur og Motaz i møte med vår. Linjene møtes. 

Vi burde ha stått æresvakt for han, vi burde ha gitt han all vår tid til å lytte til alt han ønsket å fortelle. Men sånn er ikke verden. Den går videre og videre. Mens noen av oss står og ser flukten fra virkeligheten. Motaz Azaiza sin flukt fra Gaza har blitt kritisert, av hans egne og andre. Er vi virkelig en verden der det å flykte for sitt liv skal kritiseres? Ja vi er den verdenen.
Motaz har prøvd å komme seg inn i Gaza igjen, en sen kveld sa han at tanksen var raskere enn han når han prøvde å krysse grensen. Jeg skjønte at jeg ikke skulle grave mere i den historien. Han venter fortsatt på beskjed om han får flytte hjem igjen.

Rami Samander observerer Motaz Aziza under NRK sitt intervju på Stortinget. Rami er talsmann for Aksjonsgruppa for Palestina. De som har stått bak et stort antall aksjoner og demonstrasjoner i Oslo.

Leder for Palestinakomiteen Line Khateeb, Motaz Aziza og talsmann for Aksjonsgruppa for Palestina Rami Samander på vei inn på Stortinget. Med Henrik Ibsens ord fra diktet Leve i forkant. Å leve er – krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, – det er å holde dommedag over seg selv.

Øynenen som ser. Fotoveggen av utenriksminstere i Utenriksdepartementet. Rami Samander og Motaz Aziza i forkant.

Leder for Palestinekomiteen Line Katheeb blir vitne til spørsmål fra Andreas Kravik, statsekretær for utenriksminister Espen Bart Eide i Jonas Gahr Støres regjering.

Motaz ser snø for første gang. I bakgrunnen en snøkanon.

Gunnar «Kjakan» Sønstebø og Motaz Aziza. Motstandsmenn.

Mening

​Shadi Khoury venter også på en beskjed, han skal møte i retten for 34 gang på to og et halvt år. Han står tiltalt, uten bevis, for å ha kastet stein mot en bil med bosettere. Han er nå 18 år, han var 16 år da han ble tatt midt på natten, fengslet og torturert i 41 dager. Han sitter fortsatt i husarrest. Saken hans er betydelig dekket i internasjonale og nasjonale medier, også her hjemme. Jeg møter mammaen hans Rania Khoury i Jerusalem på hennes gamle arbeidsplass Yabous Cultural Centre. Yabous er et sentrum for kulturlivet i Palestina, i rolle kan sammenlignes med Kunstneres Hus i Oslo. Hun grunnla dette senteret i 1995 sammen med sin mann Suhail. Nå har hun tatt en pause for å studere Israelsk historie, hun søker å forstå dette menneskeskapte prosjektet Israel. «Vi trenger nye ord for å beskrive ondskapen i denne verden og hva humanitet er nå etter Gaza. Hva er demokrati, frihet og rettferdighet nå? Alle disse ordene som brukes for å beskrive situasjonen vi er i, de betyr ingen ting for oss lenger. Når internasjonale støttespillere kommer til Palestina snakker de alltid om ytringsfrihet, likestilling, folkeretten, alle disse ordene som Europa sprer rundt seg. De har ingen mening igjen.» sier hun.
 
Mens vi spiser middag sammen kommer flere og flere bort til Rania, de har ikke sett henne på en stund, siden hun studerer. De er unge, de har en energi det er umulig å overse. Den er sterk, den er klar, den er oppløftende. Akkurat som jentene i Suhail sitt jentekor Daugthers of Jersualem. Jeg sitter bakerst i øvingslokalet sammen med Rania og blir løftet opp og ut av rommet. Taket der inne er malt rødt, de synger med en styrke jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive med ord eller bilder. Suhail er mannen bak sangen Salute to Gaza, sangen som norske aktivister i bunad og kofter marsjerte til utenfor Nasjonalmuseet 18 mai 2024 mens de slo ring rundt palestinere i sine folkedrakter. Ett av Nasjonalmuseets mandat er å speile samtiden, når dette ikke gjøres på innsiden, må vi gjøre det på utsiden. Det er alvorlig når et av landes viktigste kulturinstitusjoner ikke forstår sin tids rolle, men museets røtter går dypere enn den nåværende ledelsen. Å være nøytral i denne tiden er en felle som smitter ut over alt det andre som skapes. Det gjør alt utrygt. Må museets neste ledelse forstå det som Rania og Suhail Khoury forstår; at sanne rom er håpets grobunn. At å dele kultur som står i fare for å bli utryddet er med på lege ikke å skape splid. De fester ikke lenger i Palestina, spilles det konserter er det protestsanger. Det speiles innad i kulturen at det er unntakstilstand, disse speilene gir kraft til motstandskamp. Hva skal vi som kultur gjøre annerledes nå som fascismen kommer nærmere og nærmere?
 
«Det beste som kan skje Shadi nå er om han får utsettelse av dommen», sier Rania. «Det var det verste som kunne skje før, men nå som rettssystemet har blitt enda mere ekstremt er det verste blitt det beste. Det verste er om han får fengselstraff nå, fordi fangene får ikke mat eller mulighet til å få besøk. Flere fanger har sultet ihjel, og flere har en vekt på 40 kg når de blir løslatt voksne menn er ikke til å kjenne igjen.»
 
Noen dager etter hjemreise får jeg denne melding av Rania:  Today, a new hearing for Shadi was held, and the trials have been ongoing since October 18, 2022. Since then, our entire lives have revolved around court dates. Due to the witnesses' failure to appear today, the trial was postponed to a later date. The prosecution stated that the witness, a child, had refrained from appearing out of fear after being beaten by investigators during the interrogation, which left him in a state of fear and hesitation about appearing in court. Our appointments, work, studies, travel plans, and even graduation ceremonies have all been scheduled around the court sessions. A new date has been set for 30/06/2025. My heart goes out to every young man and woman who have been forced to endure these harsh experiences. We continue to believe that those who are rightful will remain steadfast, resilient, and committed to their cause.

Før var jeg særs opptatt å gjøre undersøkelser om hvilke lover okkupanten hadde sagt gjaldt, nå spiller det ingen rolle lenger. Det er for mange ulogiske jævlige lover, flere enn noen kan noen gang følge. For hvert menneske jeg møter forteller de om nye regler og lover som gjør at de enten ikke kan bli boende, at de ikke kan bevege seg at de ikke får se sine kjære igjen. Alle kjenner noen i fengsel, alle. Det var når jeg så med egne øyne at okkupanten hadde tatt over den Islamske gravlunden i Hebron, der Palestinere er gravlagt siden 1948 og fram til i dag, at jeg gav opp å undersøke mere. Hvis du vil besøke dine kjæres graver må du be om lov og vil du gravlegges med dine kjære kan det å få lov ta for lang tid og du må gravlegges et annet sted. De døde er også okkupert. Det får være grenser.

Det israelske flagget rammer inn og stenger inne den Islamske gravlunden i Hebron.

​Jeg sitter på bussen fra Betlehem til Jerusalem, og ser alle passasjerene reise seg ved den største kontrollposten. Jeg har satt meg bakerst nøyaktig av den grunn så jeg kan observere hva som skjer. De fleste vet hva en kontrollpost er nå, det finnes over 900 av dem nå på Vestbredden og de forhindrer palestineres rett til bevegelsesfrihet. Det er ikke som å reise i andre land, til det er okkupanten for grådig. De har snubletråder, murer, bommer, sperringer, kontrollposter, alt for alle andre enn seg selv. Jeg spør en medpassasjer om jeg må gå ut og om jeg skal la bagasjen ligger eller ei. Jeg følger etter han, vi befinner oss plutselig samlet i et bur langs motorveien. Jeg overdriver ikke, det er et bur, et sånt som kan frakte dyr til slakting. Det er stekende sol, striper av sol og skygge gir oss som står der en samlet uniform. Vi får kjeft for å stå for langt unna IDF soldatene. «Den var ny»- tenkte jeg, de pleier å kjefte på at vi står for nære. Jeg står bakerst. To unge gutter i uniform møter meg i enden av buret. IDF soldatenes alder er kategori ung, tidlig 20 årene. Hvor skal du? Hvor har du vært? Jeg svarer semi ærlig. Matcher energien deres, for at de ikke skal føle meg som en trussel. De roter i sekken min, der har jeg to kameraer og fire objektiver samt vann og et førstehjelpsskrin, de løfter det røde skrinet opp og spør hva det er. «Førstehjelp», sier jeg, de ser ikke ut til å forstå. Så følger de meg ombord på bussen for de vil se den litt større baggen. Jeg tar ut Macen, klærne, boka, ledninger, ladere, toalettsaker, dytter stille unna palestinske håndverk jeg har kjøpt. Av en eller annen grunn sier jeg navnet på alt jeg har med meg høyt. Trolig for å skape ro i meg selv. Jeg kommer rett fra Masafer Yatta hvor jeg har dokumentert ulovlige bosettere og tatt ett av mine viktigste fotografier. Jeg har ikke hatt tid eller mulighet til å legge fotene over i den digtiale skyen som beskytter dem, så jeg er nødt til å få minnekortet gjennom flere kontrollposter. Jeg viser dem tomme minnekort på kamera. Det minnekortet de leter etter er gjemt i kanten på den svarte svette capsen min. Den ber de aldri om å få se. Min venn Janne kaller meg for ninja når jeg forteller henne det i etterkant. Jeg føler meg mere som en motstandsmann som kan gå usynlig på gata for få legger merke til meg. Det er min superkraft, usynlighet. Men det er før de ser bildene mine.

Apartheid muren med fotballer fanget av piggtråd. Denne dagen så jeg to unge gutter klatre og hoppe over muren, den er 9 meter høy...

​Okkupasjon
​
​Jeg har lurt på om jeg skulle rette kamera den andre veien denne gangen, fokusere på okkupanten og ikke de okkuperte, men jeg har for stor sjelelig motstand. Jeg velger i stedet å observere de tettere enn før. Først den kvinnelige soldaten som sto i vaktbua som må ha vært 40 varmegrader for den var et glasshus og ute var det 30. Hun hadde vindu på gløtt for å overleve og venstre arm stakk ut, løsnegler, rosa, røyk mellom pekefinger og langfinger, et svart maskingevær over høyre. Langt brunt hår, midtskill. Alder, skulle jeg tippe? 19? Noen timer samme sted så jeg han som sto og ba, maskingeværet svaiet i takt med den gyngende bevegelsen i stående stilling, ikledd den hvite religiøse uniformen over den grønne militære. 
På en kontrollpost på vei ut av Hebron så jeg for første gang sjablongen som var sprayet på grå betong, i blå bokstaver sto det: Destroy Gaza. Soldaten lente seg mot den store betongblokken og skrollet på mobilen, køen var milevis, men han hadde pause og alt sto helt stille til han bestemte det annerledes. Kroppen hans var ufrivillig sterk, akkurat som den ville legge seg ned, men sto sånn halvt oppreist for å gjøre en jobb han ikke helt skjønte poenget med. "Destory Gaza" sjablongen skulle gjenta seg flere ganger, samme farge samme størrelse, samme budskap. Nye bommer i gult og orange har kommet opp i nesten alle landsbyer på Vestbredden. De gule stenges uregelmessig og plutselig, de orange viser at denne veien skal stenges helt. Det er også israelske flagg over alt. På biler, på stolper, på fasader, nye flaggstenger er satt opp, langs motorveiene. Overalt. På fjelltopper, på bakketopper, på klistremerker. Vårt. Vi. Eier. Land.
Blått. Hvitt. Blått. Hvitt Blått. Stjerne. Stjerne. Stjerne skåret inn i landskapet, inni trær, inn i fangers hode, inn i fasader.

Soldatene med maskingevær på skulderen viser turistene veien i vakttårnet med glassvinduene ved Damskusporten Jerusalem.

​
​Jeg ser skygger av maskingevær over alt, noen er ekte, andre ikke. Det er ikke så farlig hva som er hva, frykten er der uansett. «Vi lærer våre barn å ikke frykte soldatene» hører jeg flere foreldre fortelle. De kan ikke leve hvis de frykter. Noen øver faktisk på det, de sitter i vindu og ser på dem og prøver å ufarliggjøre grønne uniformer på tenåringskropper og svarte metall våpen over smale skuldre. «De fleste som blir skutt overlever, jeg har blitt skutt fem ganger og det har gått bra.»
​Er det sånn det må være? tenker jeg.  Jeg ser tegningen på veggen først, der barnet ransaker soldaten, rollene er byttet om. Deretter ser jeg jenta som er på vei inn i bildet. Jeg trykker på utløserknappen, øyeblikket er foreviget. Det er ikke før jeg kommer hjem at jeg ser skyggen av hånden og maskingeværet.

Mannen som kjører meg til flyplassen begynte samtalene som om han visste at jeg manglet en løsning på alt jeg hadde vært vitne til. «Den eneste måten er å elske hverandre. Da kunne vi levd sammen, alle sammen.» Han gjentar det igjen og igjen, jeg blir så rørt, det føles sant. Der minner meg om ordene som Rana Issa sa til meg før jeg dro:
 
«To år til. Jeg tror dette varer i to år til». Jeg tror henne med en gang. Hun vet. Rana er en libanesisk-palestinsk forfatter, oversetter og fremstående litteraturforsker, og hun har blitt en venn de siste månedene, hun bor i Norge.
«Hva kan vi gjøre?» Sier jeg.
Hun svarer mens hun ser på meg med myke øyne. «Vi gjør alt allerede.»
Jeg ramser opp. Demonstrerer, aksjonerer, protesterer, være vitne, boikotter, sørger, organiserer, skaper.
Ja, sier hun og legger til: Elsker.
 
Jeg blir stille. Det er det vi kjemper for. Retten til å elske oss selv og hverandre.
 
Taxi sjåføren legger han til; «Men jeg tror ikke de elsker oss,» sier han og mener israelerne. «Jeg håper på fred, men jeg tror ikke det vil skje.» Han har 8 barn og er enkemann. Min familie er muslimer, jøder, kristne, vi bor i Australia, Tyskland, Østerrike, Israel, Palestina. Vi er verden. Jeg er ikke lykkelig her, jeg vil egentlig bort. Han har vært ambulanse sjåfør i Tel Aviv i 13 år, dette var hans andre dag som taxi sjåfør, han ville gjøre noe som var mindre vondt, sa han. Han kjørte sakte, han sa han var ferdig med å kjøre fort. 

Jeg har en gåte til deg, sier han idet vi ankommer flyplassen. Han kommer med påstanden at USA er i midten av det hellige byen Jerusalem. Han smiler lurt. Jeg begynte å tenke på lappen fra Trump som ble lagt inn i Klagemuren av ambassadøren Huckabee for noen dager siden, men det er ikke det han sikter til. Det ligger i selvet navnet: JerUSAlem.
 «Hva heter du?» Sumsum som i trylleordet "åpne sesam", sier han. Trylleordet som åpner stengte dører. Jeg går baklengs og smiler til han. «Hvor er du på vei nå», spør han. «På vei hjem», sier jeg. Jeg tar det ikke lenger for gitt at jeg har et moderland som venter på meg.

Jeg skriver dette på Ben Gurion flyplass, jeg har slettet bilder, apper, navn, nummer, renset sosiale medier, på vei inn og på vei ut. Men nå her rett ved avgang orker jeg ikke å skjule sporene mine lenger. Å skjule bevis på okkupasjon føles så jævlig feil. Når ondskapen blir så synlig mister jeg evnen til å skule mine dokumentasjoner. En av de jeg reiste inn sammen med ble stoppet av det hemmelige politiet fordi hun skrev notater på vei inn. Så jeg vet bedre, men jeg klarer bare ikke stoppe. Det er nå ordene kommer og jeg lar dem. Siden første gang jeg var i Palestina har jeg fått flere palestinske venner, jo mere jeg kommer nærmere landet og folket blir jeg redd for å gjøre feil, trå feil, skrive noe som støter eller sårer. Å stå i solidaritet er sårbart begge veier, men jeg gjør det selvfølgelig allikevel, fordi jeg er ikke her for å ha rett. Jeg er her for å stå sammen med, støtte hvis mulig, for å lære, være vitne, for å dokumentere gjennom mine øyne. Noen norske øyne må være vitne til det som skjer, vi er tross alt Europas største investor i ulovlige bosettinger på Vestbredden, gjennom vårt eget pensjonsfond, også kalt Oljefondet. 

Folket
​
Akkurat som sist klarer jeg ikke å beskrive de vondeste historiene jeg var vitne til. Jeg tenker på det ofte, hvorfor jeg ikke deler dem. Jeg tror det kommer ned til at jeg vil ikke at verden kan være sånn. Men historiene ER sanne, noen har levd og lever det fortsatt, likevel klarer jeg ikke å ytre det. Masafer Yatta er et sånt sted de vondeste historiene kommer ut av. Noen dager før jeg satte mine ben i dette landskapet hadde bonden Saeed Al Emour blitt skutt i beinet på sitt eget landområde av ulovlige bosettere og måtte amputere. Han ble satt i håndjern når han var på sykehuset og hans 16 år gamle sønn ble fengslet, de fikk også en bot på 5000 shekel hver, til sammen 28000kr. Okkupantene som skjøt fikk ingen konsekvenser. Bosetterne går oftere og oftere i uniform nå, hva betyr det? Dette er hendelser som er vanlige forteller innbyggerne. Vanlig. Vanlig vil aldri bety det samme for meg igjen. 

Masafer Yatta er blitt kjent gjennom filmen «No Other Land» som vant Oscar for beste dokumentar i 2025.
Ordene «Intet annet land» ringer i dette landskapet. Det er stort, det er vilt, det er utsatt. Utsatt, angrepet, ranet, okkupert. 
 

Maskiner som er ment å bygge opp blir brukt til å rive ned. Norge har 24,4 milliarder norske kroner invistert de gule anleggsmaskinene ved navn Caterpillar. Norge har plikt til å hindre at folkerettsbrudd skjer. Dette er klart i uttalelsen fra ICJ fra 2024 og den påfølgende resolusjonen fra FNs generalforsamling 13. september 2024.

Selv om hvite og blå flagg blir plantet på toppene, selv om skuddene sitter løst, selv om gjerder kommer opp, selv om dyrene blir stjålet, selv om vannet blir stengt. «Intet annet land» er ordene som forklarer alt. Jeg ser ut over landskapet som er uendelig mere enn okkupert, det blåser kraftig, fuglene har problemer med å fly. Men den ene hvite duen svever, jeg ser den i søkeren, kamera er klemt inntil høyre øye. Det er umulig tenker jeg, å fange dette øyeblikket. Men det var det ikke. Når jeg endelig får sett på bildene som var på minnekortet som lå gjemt i capsen min ser jeg at duen er skarp. Det skal ikke være mulig, men det er det.
 
På minnekortet finner jeg også bildet av den gule anleggsmaskinen på den andre siden av veien, som brukes til å ødelegge palestinske landområder. Den skapte en enorm støvsky fra ødeleggelsen. Oljefondet vårt har investert for 24,4 milliarder norske kroner i de gule anleggsmaskinene med navn Caterpillar. Hvem er vi når våre penger finansierer dette? Hvem er vi når vi sender våpendeler til USA som brukes til å bombe sivile i Gaza? Hvem er vi når vi tjener oss rike på krig? Det er spørsmål vi er nødt til å svare på, for på tross av klare råd fra FN nekter våre folkevalgte å gjøre noe med det. FN konkluderer med at hvis Oljefondet ikke selger seg ut kan vi medvirke til potensielle grusomhetsforbrytelser mot menneskeheten. Jeg ser ødeleggelsens støvsky, jeg puster inn støvet. Jeg lengter dypt etter en tid der våre folkevalgte snakker sant og er modige i sine handlinger. At språk og handlinger følger verdiene våre. Jeg tror alle har alt å vinne på det, vi har alle for lengst sett gjennom det diplomatiske språket, det gir ikke trygghet, snarere tvert imot.

Til venstre er den kjente tegneseriekarakter Handala skapt av den palestinske tegneren Naji al-Ali tilbake i 1969, Handala symboliserer palestinernes kamp og motstand mot Israels okkupasjon. På plakaten til høyre står det; Hvem har ansvaret. Og alle rekker opp hånden. Til høyre, en liten jente, framtiden.

​Jeg har en teori om at alle i verden føler på et visst utenforskap og dermed har vi alle noe til felles. Men noen av oss blir mere utsatt enn andre og vi/de vil trenge mere av fellesskapet. Akkurat nå brenner det for palestinerne og dermed også for folkeretten og anstendighet for oss alle. Naturen trenger oss sårt og helhjertet mot kapitalistiske krefter. De som har mistet tilgangen til sine egne land, også kalt flyktninger og innvandrere, trenger nye steder å kalle hjem. Vi som elsker hverandre og seg selv også kalt skeive og transpersoner, har nå rettigheter som går baklengs, selv her hjemme. De med mindre inntekt vil trenge oss enda mer nå som verden går mere mot kleptokrati, en korrupt styreform der individer beriker seg på folkets bekostning.

Vi, folket har en livsverk av en jobb å gjøre, vi er de som skal beskytte og støtte hverandre. Refleksen må være: hvordan kan jeg bidra? Hvordan vil jeg bidra? 

Det må være lov med et rungende NEI til at noen av oss skal bli utsatt for okkupasjon og folkemord, uten at man får flere merkelapper på seg: Aktivist, demonstrant, solidaritetsarbeider mfl. Aktivister anses av mange for å være ekstreme, men de er absolutt ikke det, de er de modigste iblant oss. De danner fortroppen. Jeg kan si det fordi jeg har dokumentert folkebevegelser i Norge de tre siste årene. Det er de som SETTER linja. Men en større gruppe må komme etter, folket er de som må HOLDE linja. Se for deg en enorm bølge inne i folket som skjønner kraften som ligger i felleskapet. Det er du og det er jeg.
Jeg foreslår å bruke Folket med stor F. Jeg ser for meg at å være del av Folket blir del av vår nye kultur, det blir vår tids dugnad. En vi gjør fordi det er nødvendig, men også fordi VI vil. Det er selvsagt. Frihet, likhet og samhørighet skal være selvsagt for oss alle. Slagordet finnes allerede:
 
Vi er Folket, vi gir oss aldri.