Back to the Land
Separatutstillingen Back to the Land var kuratert av Sarah Lookofsky og vist på Kunstnernes Hus Januar-Mars 2025.
Utstillingen ble laget i denne tiden, for denne tiden, et sted for refleksjon, sorg, stillhet, dialog , gjenforening og felleskap er skapt. Store deler av utstillingen er nå returnert til skogen for å bli tilbakestilt til jord.
Takk til ALLE over 8000 besøkende som bidro og kom for å oppleve utstillingen.
Anmeldelser:
Å tviholde på menneskeligheten: «Hvem har rett til å finnes?» Tekst av Mina S. Haufmann i Billedkunst.
En lydmalene skog. Tekst Mona Pahle Bjerke, NRK
Det komplekse i det enkle. Tekst Mette Torstensen, Periskop
Dei rørlege. Tekst av Marius Moldvær i Kunst Pluss Nr 1 2025 Kan leses nederst på denne siden.
Tekst:
Jannik Abels utstilling Back to the Land er et uttrykk for å reetablere forbindelser til landskapet som med tiden er blitt nedvurdert eller fortrengt. Tittelen refererer også til den globale bevegelsen ”Land Back” som har som mål å returnere landområder til urfolk og å omstille til mer omsorgsfulle levemåter.
Utstillingen er laget med begrensinger i materiale: alt som er brukt er sanket i skogen, formet med sag, kniv og øks, og har muligheten til å bli til jord med tid. Back to the Land har i sin helhet blitt arbeidet fram i det siste året, som gjør at Abel har skapt innenfor konteksten av flere verdensomspennende krisesituasjoner. Utstillingen på Kunstnernes Hus besto av to store installasjoner i tre, sanket og bearbeidet for hånd, fraktet med båt på fjorden og forsiktig båret opp til huset i en prosesjon.
Den ene installasjonen gav rom for ettertanke: et tradisjonelt dødsrituale blir framskapt i form av flere hundre stiger som skal ta sjelen fra jorden til himmelen. I den andre installasjonen sto berøring og dialog sentralt. Over 400 objekter i tre viser hvordan trær ser ut på innsiden og kunne bli berørt og holdt av publikum. I samme sal samlet arrangementsrekken Back to the Table kunstnere, inviterte gjester og publikum til samtaler rundt et langbord satt sammen av gjenvunnet materiale fra flere norske kunstinstitusjoner.
Sarah Lookofsky Direktør Kunstnerens Hus
___
ENGLISH:
Back to the Land is my latest project shown at Kunstneres Hus in Oslo Norway, curated by Sarah Lookofsky.
Rooms made for reflection, grief, silence, dialogue and reconnection.
Most of the elements from the show is returned to the forest to become part of its natural environment.
A huge thank you to the over 8000 people who was part of this show by showing up to carry, to touch the art, to experience, to have dialogues or to just be in the exhibition halls.
Jannik Abel's Back to the Land explores creating with limitations in material, but without limitations in format and intention. Back to the Land is an expression of re-establishing connections to the landscape that has, over time, been underestimated, even repressed. The title also refers to the global movement "Land Back" which aims to return land to indigenous peoples. The exhibition is made with limitations in material: everything used is gathered in the forest, shaped with saw, knife and axe, and has the potential to turn to soil over time. Back to the Land has been created over the past year, 2025, which means that Abel has created within the context of several worldwide crises.
The exhibition at Kunstnernes Hus consisted of two large installations in wood, gathered and crafted by hand, transported by boat across the fjord, and carefully carried up to the house in a procession.
One installation provided a space for reflection: a traditional death ritual is evoked through hundreds of ladders intended to carry the soul from earth to heaven. The other installation focused on touch and dialogue: over 400 wooden objects reveal what trees look like on the inside and could be touched and held by the audience. In the same hall, the Back to the Table event series brought together artists, invited guests, and the public for conversations around a long table assembled from recycled materials from various Norwegian art institutions.
Sarah Lookofsky Director at Kunstnernes Hus
Utstillingen ble laget i denne tiden, for denne tiden, et sted for refleksjon, sorg, stillhet, dialog , gjenforening og felleskap er skapt. Store deler av utstillingen er nå returnert til skogen for å bli tilbakestilt til jord.
Takk til ALLE over 8000 besøkende som bidro og kom for å oppleve utstillingen.
Anmeldelser:
Å tviholde på menneskeligheten: «Hvem har rett til å finnes?» Tekst av Mina S. Haufmann i Billedkunst.
En lydmalene skog. Tekst Mona Pahle Bjerke, NRK
Det komplekse i det enkle. Tekst Mette Torstensen, Periskop
Dei rørlege. Tekst av Marius Moldvær i Kunst Pluss Nr 1 2025 Kan leses nederst på denne siden.
Tekst:
Jannik Abels utstilling Back to the Land er et uttrykk for å reetablere forbindelser til landskapet som med tiden er blitt nedvurdert eller fortrengt. Tittelen refererer også til den globale bevegelsen ”Land Back” som har som mål å returnere landområder til urfolk og å omstille til mer omsorgsfulle levemåter.
Utstillingen er laget med begrensinger i materiale: alt som er brukt er sanket i skogen, formet med sag, kniv og øks, og har muligheten til å bli til jord med tid. Back to the Land har i sin helhet blitt arbeidet fram i det siste året, som gjør at Abel har skapt innenfor konteksten av flere verdensomspennende krisesituasjoner. Utstillingen på Kunstnernes Hus besto av to store installasjoner i tre, sanket og bearbeidet for hånd, fraktet med båt på fjorden og forsiktig båret opp til huset i en prosesjon.
Den ene installasjonen gav rom for ettertanke: et tradisjonelt dødsrituale blir framskapt i form av flere hundre stiger som skal ta sjelen fra jorden til himmelen. I den andre installasjonen sto berøring og dialog sentralt. Over 400 objekter i tre viser hvordan trær ser ut på innsiden og kunne bli berørt og holdt av publikum. I samme sal samlet arrangementsrekken Back to the Table kunstnere, inviterte gjester og publikum til samtaler rundt et langbord satt sammen av gjenvunnet materiale fra flere norske kunstinstitusjoner.
Sarah Lookofsky Direktør Kunstnerens Hus
___
ENGLISH:
Back to the Land is my latest project shown at Kunstneres Hus in Oslo Norway, curated by Sarah Lookofsky.
Rooms made for reflection, grief, silence, dialogue and reconnection.
Most of the elements from the show is returned to the forest to become part of its natural environment.
A huge thank you to the over 8000 people who was part of this show by showing up to carry, to touch the art, to experience, to have dialogues or to just be in the exhibition halls.
Jannik Abel's Back to the Land explores creating with limitations in material, but without limitations in format and intention. Back to the Land is an expression of re-establishing connections to the landscape that has, over time, been underestimated, even repressed. The title also refers to the global movement "Land Back" which aims to return land to indigenous peoples. The exhibition is made with limitations in material: everything used is gathered in the forest, shaped with saw, knife and axe, and has the potential to turn to soil over time. Back to the Land has been created over the past year, 2025, which means that Abel has created within the context of several worldwide crises.
The exhibition at Kunstnernes Hus consisted of two large installations in wood, gathered and crafted by hand, transported by boat across the fjord, and carefully carried up to the house in a procession.
One installation provided a space for reflection: a traditional death ritual is evoked through hundreds of ladders intended to carry the soul from earth to heaven. The other installation focused on touch and dialogue: over 400 wooden objects reveal what trees look like on the inside and could be touched and held by the audience. In the same hall, the Back to the Table event series brought together artists, invited guests, and the public for conversations around a long table assembled from recycled materials from various Norwegian art institutions.
Sarah Lookofsky Director at Kunstnernes Hus
Foto Tor S. Ulstein/Kunstdok
Foto Tor S. Ulstein/Kunstdok
Foto fra Åpning Jan Christensen
|
Foto fra Åpning Mathilde Velvin
|
Foto fra Åpning 10 Januar av Oda Aunan
|
|
|
|
|
|
|
|
Siste besøkende var Mari Boine, hun sang Gula Gula før utstillingen returnerte til skogen.
Nå er treet gjenforent med skogen og vil bli til jord med tid.
|
|
Prosesjon
Verkene i utstillingen ble fraktet ved hjelp av en folkebevegelse. Fra studio mitt ned til fjorden, der kom det en båt og fraktet verkene til Honnørbrygga i Oslo og deretter hentet 150 mennesker verkene og gikk med dem opp til Kunstneres Hus. Dette felleskapet gjorde denne utstillingen mulig.
Foto Jannik Abel
Foto Oda Aunan
|
Foto Jannik Abel
Foto Oda Aunan
|
Foto Jannik Abel
Foto Oda Aunan
|
Dei rørlege.
Tekst av Marius Moldvær i Kunst Pluss Nr 1 2025
Det er dei siste dagane av utstillingen Back to the Land av Jannik Abel ved Kunstnersnes Hus, faktisk, er det allereie stengt, utstillinga over, salane er tome, alle menneskja som har gått gjennom romma har forsvunne, og skulpturane står igjen, åleine. Men ein person er igjen, musikaren Mari Boine som sit blant 400 skulpturar kutta og skjært av tre, berørt av alle menneskja som har vore der, ho sit der og framfører ein joik til skulpturane, ein siste farvel, ein forbindelse mellom menneskja og skulpturane før dei, som oss, skal vende tilbake til naturen.
Ingen vitner til dette spelet mellom Boine og skulpturane, men det betyr ikkje at det ikkje held meining, av di det visar til noko utanfor veggane av Kunstnernes Hus, noko forbi utstillinga. Dette er det eg sit igjen med, etter gjentatte besøk i utstillinga, at den egentleg ikkje er her, den strekker seg, favnar, samlar, stablar, spikkar, formar og merkar noko særegent ved vår tid, og den vert til slutt eitt rom som menneskjer søkjer til, for kunst, men også for ro, for ein nærleik, og for å føla ein tilhørighet til . . . noko. Gjennom samtalar med Jannik Abel og Sarah Lookofsky, direktør ved Kunstnernes Hus, forsterkast dette inntrykket, der begge stiller spørsmål kring kva rom som er opne for oss, og ikkje minst kva ein kunstinstitusjon skal vera, har vært og kan verta.
Ein prosesjon, eitt hus, og eitt virke i naturen.
Det er ti år sidan Jannik har stilt ut inne i ein institusjon, Back To The Land er ein av Sarah fyrste utstilling som direktør ved Kunstnernes Hus, dette rommet som opnar seg med dette har gjeve begge ein mogelegskap til å stille spørsmål: Jannik kring kva rom kunst skal og kan gi ein kunstnar og besøkande, og Sara kva rom Kunstnernes hus skal vera, har vært, og kva det kan bli i framtida.
For Back to the Land er ein dialog, ein som byrja mellom Jannik og Sarah, og det er ein dialog som fortsatte gjennom planlegginga, arbeidet med utstillinga og verka, opninga og gjennom heile utstillingsperioden medan verda kring den forandra seg gjennom krig, miljøkatastrofar og protestar.
Under arbeidet med utstillinga var også Jannik ute i gatene, var vitne til tusenvis av menneskjer som heva stemma si mot folkemord, krig, naturkatastrofar og statar si overmakt over urfolk. For Jannik so kan ikkje utstillinga sjåast som separat frå arbeidet dei gjorde med å dokumentere dei ulike folkebevegelsane, dei som heva si stemme, som stod gjennom vintar og vår, som lenak seg fast og vart dratt vekk. Jannik såg i dette behovet for trygge rom, for rom der ulike stemmer kunne samlast, vera trygge når dei utrykker si meining, sine tankar, eit rom som er fritt. Paralellt so kunne Sarah sjå Kunstnerenes Hus i eitt likt lys, stille spørsmål om kva denne institusjonen vera, kva rom for dialog ho kunne skapa, og ikkje minst kva form kan prosjekta ta som opnar opp rommet og institusjonen til vera utanfor.
Sarah nemner eitt augeblikk når dei 150 menneska bær utstillinga opp mot Kunstnernes Hus, på veg gjennom gatene so er det nokon unge menn som spør kva dette er? Kvifor bær 150 menneskjer stiger og tre gjennom Oslo? I dette spørsmålet opna det seg eitt rom for dialog, når dei hadde fått svaret var kanskje deira respons berre at det var kult, uvaneleg. Men det er faktisk kult, at veggane til institusjonen forsvann, og at kunsten kunne berøra nokon som ikkje vakna den dagen og tenkte dei skulle oppleva noko nytt, stille annleis spørsmål kring verda dei lev i. Det at verka vart bært av ei gruppe frivillige i ein prosesjon reflekterer også utstillinga si natur, ei spegling av ei folkerøyrsle, ein prosesjon av frivillige, som stillar spørsmål ved tingas tilstand, som spør spørsmål om korleis ei utstilling vert til, og korleis kunst kan gå i direkte dialog med verda kring seg.
Å ha utstillinga frakta slik til Kunstnerenes Hus er uvanlege, men som Jannik og Sarah seier so er det ein dialog, ein dialog som var tufta på tillit, ein tillit frå Sarah som tok vare på det unike i Jannik sitt kunstnarskap, og ei tillit frå Jannik til Sarah og korleis ho tenkjer kring kva ein institusjon skal kunne vera.
Sarah forteller vidare frå dette at det var fleire situasjonar, idear, som gjorde at man måtte forandre på måten ein tenkjer at ei utstilling skal vera. Dette kan me sjå i til dømes det enkle grepet med at alle måtte ta av seg skoa, og ta på seg raggsokkar før dei gjekk inn i utstillinga. Raggsokkane minner deg om noko heimleg, kanskje hytta, det gjer at salane ved Kunstnernes Hus vert stille. Og i dette grepet so snakkar både Jannik og Sarah om sårbarheit, ein tar av seg skoa, ein kjenner kulda og trekk føtna opp under seg når ein set seg på benken, alle kjenner den same følelsen og ein vert sårbar blant dei trærna, som er stiger, men der greine, røter, alt som gjer dei sterke er fjerna, og ein sit der ovanfor dei, sårbare. Jannik fortel om besøkande som var der i fleire timar, som gråt i romma, men også menneskjer som snakka saman, med framande, som delte inntrykk og opplevingar. Og i dette arbeidet so ser ein, so kan man forstå at den dialogen basert i tillit mellom Jannik og Sara var det som mogeleggjorde dette rommet, for å dela, for å gråta, og for å knytte ein institusjon saman med verda utanfor, med byen, folkebevegingar og naturen.
Fortel meg noko, noko om kunst og verda kring meg.
Back to the Land er ei kompleks utstilling, men enkel i sine grep, og ein kunne og sei i materiala og måten dei er utforma på. For Jannik so er dette også viktigt, av di det skapar ei nærleik til objekta, du kan forholde deg til dei på ein heilt anna måte enn maleri, ein skulptur hogga i marmor, du har ein unik dialog med objektet, men også hendene som har laga dei der du sporar Jannik sin manipulasjon av treet. Denne dialogen vert ytterlegare forsterka i «reconnector» rommet, der fire hundre skulpturar ligg utover golvet, og der du ulikt andre museum kan interagere med skulpturane, lyfte dei, flytte dei, og der ulike menneskjer går kring kvarandre og lyfter, bygger, dytter og flytter på skulpturar.
Den fyrste gongen eg besøkte utstillinga etter opninga sit eg på ein av krakkane i «reconnector» rommet der eitt born løftar ein av skulpturane, og uttrykkjer med ein gong “shit! Den var tung!” Liksom overraska over at den vetle treovalen kunne liggja so tungt i hendene dens. Eg vert freista, so eg vevar meg gjennom skulpturane og lyftar opp ein mørkebrun solid oval, men med ei sprekkje ned eine sida. Med ein gong eg lyfter den får eg lyst til å ropa til dei, denna og, den er også tung. Men eg vil ikkje uroa den nærast sakrale stemninga som er i rommet. Eg lyfter heller den mest ulike av den eg nettopp lyfta, lys, heil, utan sprekkar, den er lett, og eg har fått blod på tann og lyfter fleire og fleire. Saman med bornet so deler eg ei utforsking, ei oppleving av tre, av naturen, eg deler ei undring.
Eg gjer eitt mentalt notat om at eg må spørra Jannik om det er noko rogn her, då eg minnast frå barnelærdommen min at det var eitt dårleg treslag for å nytta til noko som helst, utanom hekseposar med ulik og uviss verknad. Jannik fortel meg at mi bornelærdom er ikkje heilt korrekt, rogn er faktisk eitt ganske bra treverk, uvaneleg, skiftande i fargen frå dei ytre laga til dei innerste.
Når Jannik tenkte seg denne interaksjonen med skulpturane so var det eitt ynskje om at dei besøkande skulle sitte der i stilldom, rolegt lyfta dei ulike skulpturane, og der kunne skape eitt rom for seg sjølv å tenkje i. Som både Jannik og Sarah fortel som var det ikkje kun dette som skjedde, folk bygga tårn, samla og dytta, på eitt tidspunkt bygga to ungdommar ein stor slangeform gjennom rommet, og ein annan gong so kom Jannik inn og alle skulpturane hadde vorten samala i ein haug i eitt hjørne. I denne situasjonen so måtte institusjonen, og kunstnaren utøve fleksibilitet, Jannik måtte sjå kva behov som låg hjå dei besøkande samstundes som dei ville at noko av den grunnleggande intensjonen var tatt vare på, og Sarah måtte legge til rette for eitt rom som var fritt gjennom interaksjonen, men ssom også ville presentere det same rommet til dei besøkande. Løysinga vart at dei ansatte på Kunstnernes Hus tilbakestilte rommet kvar dag, der dei også ansatte ekstravakter i helgene for å tilbakestille skulpturane slik at kvar dag ville dei besøkande møte eitt rom i harmoni, men som framleis var opent for improvisasjon og ein følelse av friheit og leikenheit. Denne balansen var ei utfordring både for Jannik, og for Kunstnernes Hus, og var krevande i måten ein måtte forandre tanken kring korleis ei utstilling skulle bevarast og presenterast.
Men dette var også i tråd med korleis utstillinga fungerte, dialogen den bygga på, der den stilte spørsmål, og presenterte utfordringer til ikkje berre korleis rom og mogelegheit kunsten og institusjonen kan gje, men kva som faktisk er behov for.
Eitt vindauge mot vår tid.
Før eg snakka med Jannik so tenkte eg at det kanskje var litt dumt av meg og spørre om dette med rognebærtreet, det var jo ikkje det utstillinga handla om. Men, det er inga dumme tankar ovanfor Jannik, av di det er denne openheita som ligg til grunne for utstillinga, det er ei vandring, saman med Jannik, gjennom skog, kunst, protestar, prosess og familiehistorie.
Og familiehistorie er viktigt i utstillinga, av di når du kjem inn, før du i det heile tatt går opp til dei to overlyssalane so henger det eitt tidlegare arbeid Arven, eitt arbeid som Sarah fyrste gong ho såg det hjå Jannik visste ho måtte ha med i utstillinga.
I Arven tok Jannik tak i arkivet til sin familie som var dei fyrste som tok med fotografiet til Noreg, og såg på korleis fotografiet, og spesielt hennar familie, bidrog til å bygga eitt bilete av eitt land, ein nasjon, og ein nasjonal identitet gjennom fotografiet. I arkivet etter familien so var det eitt utal ulike fotografier, av kongefamilien, kunstnarar, deira kvinnlege modellar, natur og arkitektur, og gjennom Arven so stilte Jannik spørsmål om kva denne historia faktisk betydde, ikkje berre for fortida, men korleis me skulle gå inn i ei mogeleg framtid. Dette spørsmålet ligger også sentralt hjå Sarah, spesielt med tanke på at Kunstnernes Hus snart er 100 år, då må ein kunne stille spørsmålet om kva skal dette huset vera, kva det har vore, og kva vil me at det skal verta? Og for begge, både Jannik og Sarah so handlar det om ei opnheit, ein dialog, om det å leggje til rette for at historien ikkje skal styra vår veg framover, men at me alltid kan skapa nye rom, trygge rom, ein stad der me kan samlast og finne vår veg fram i usikre tider. Som eitt bevis på dette kan ein sjå til det andre prosjektet Sarah inviterte Jannik inn med, eitt prosjekt som ikkje er å sjå i salane på Kunstnernes Hus, men som skulpturane i direksjonsrommet, der dei ligg mot vindauget peiker ut mot, Skogsvitner. I prosjektet byggjer Jannik hemmlege hytter av restmaterialet etter flatehogst, akkurat på grensa mellom skogen og flatehogsten der det vil ta 80 år for den skogen og vokse opp att, og når den gjer det vil ikkje den med sikkerheit kunne halde det same mangfoldet som før. Hyttene i Skogsvitner har fått namn etter born som bur i nærleiken, og det vil ta to generasjoner med menneskjer som sit i hyttene og ser skogen kome tilbake, og kanskje, berre kanskje vil Jonas, Ville, Sarah og Leona, vera nokon av dei som akkurat får tid til å sjå den fullvaksen tilbake. Dialogen mellom Jannik og Sarah har opna eitt rom for å stille spørsmål kring vår eigen stad i eitt økosystem, eitt samfunn og som medmenneske, samstundes som det spør kva kunstinstitusjonane sitt ansvar, oppdrag og funksjon er i dag og kan vera i framtida.
Ut av romma og inn i skogen.
Eg har gått glipp av spikkekurset, men kan hende lika greit, eg spikka meg alltid ned låret som born. Men spikkekurset er berre ein av fleire arrangementer som følgjer utstillinga, arrangementer som nærast er negler som skrapar mot institusjonen sine veggar. I spikkekurset lærar du å lage skulpturane du nettopp såg, du kan til og med kjøpa ein spikkekniv i resepsjonen. I det sosialt-relasjonelle dialogprogramet Back to the Table initiert av Jannik og deira partnar Guri Glans samla menneskjer seg i salane seks gonger i løpet av utstillingsperioden for å, i Jannik og Guri sine ord «. . . midt i kunsten skal vi snakke sammen. I vår tid må krefter samles.» og dei vart samla, då dei også foreslo for Sarah om dei ville bidra med eitt program kring utstillinga so laga dei Kunsten og Institusjonen som ein del av Back to the Table, der institusjonens rolle, og ansvar vart diskutert som eitt demokratisk rom. I forkant av Kunsten og Institusjonen var det også ein workshop med Andrea Geyer, Manifest som utfordra deltakarane til å diskutere kva rolle kunsteninstitusjonene skal ha i dag, der resultatet av workshoppen vart montert i trappa opp mot utstillingen der ein kunne lese dei ulike ønska, under setningen «I want a museum» . . .
Som også Sarah sa til meg, so er formidling, og det og gi inngangar til utstillinga, so utruleg mange ting. Det er tekstane om utstillinga, det er workshop for born, det er samtalane i Back to the Table, Manifest, men det er også spørsmåla dei måtte stille seg sjølv om korleis institusjonen kunne tilpasse seg, forme seg, møte både Jannik og deira tankar og ynskjer, og ikkje minst korleis ein kunne opne rommet opp for dei besøkande.
Det har rasla i veggane på Kunstnernes Hus av kunst som vil inn, og kunst som vil slippa ut i Back to the Land. Og er dette også noko av poenget ved utstillinga, at kunsten rett og slett ikkje er der, eller her, men at den oppstår og vert igjen i dei som har besøkt den. Akkurat no ligg utstillinga i jorda, og vender tilbake til der den kom ifrå, med alle menneskja som interagerte med den, såg og følte den. Men utstillinga er ikkje vekke, den har berre inntatt sin naturlege plass, og oppfylt intensjonen til både Sarah og Jannik gjennom ein dialog som byrja mellom dei to, men som dei fortsatte gjennom utstillinga og med dei besøkande og manifisterte orda til Jannik at «I vår tid må krefter samles.»
Det er dei siste dagane av utstillingen Back to the Land av Jannik Abel ved Kunstnersnes Hus, faktisk, er det allereie stengt, utstillinga over, salane er tome, alle menneskja som har gått gjennom romma har forsvunne, og skulpturane står igjen, åleine. Men ein person er igjen, musikaren Mari Boine som sit blant 400 skulpturar kutta og skjært av tre, berørt av alle menneskja som har vore der, ho sit der og framfører ein joik til skulpturane, ein siste farvel, ein forbindelse mellom menneskja og skulpturane før dei, som oss, skal vende tilbake til naturen.
Ingen vitner til dette spelet mellom Boine og skulpturane, men det betyr ikkje at det ikkje held meining, av di det visar til noko utanfor veggane av Kunstnernes Hus, noko forbi utstillinga. Dette er det eg sit igjen med, etter gjentatte besøk i utstillinga, at den egentleg ikkje er her, den strekker seg, favnar, samlar, stablar, spikkar, formar og merkar noko særegent ved vår tid, og den vert til slutt eitt rom som menneskjer søkjer til, for kunst, men også for ro, for ein nærleik, og for å føla ein tilhørighet til . . . noko. Gjennom samtalar med Jannik Abel og Sarah Lookofsky, direktør ved Kunstnernes Hus, forsterkast dette inntrykket, der begge stiller spørsmål kring kva rom som er opne for oss, og ikkje minst kva ein kunstinstitusjon skal vera, har vært og kan verta.
Ein prosesjon, eitt hus, og eitt virke i naturen.
Det er ti år sidan Jannik har stilt ut inne i ein institusjon, Back To The Land er ein av Sarah fyrste utstilling som direktør ved Kunstnernes Hus, dette rommet som opnar seg med dette har gjeve begge ein mogelegskap til å stille spørsmål: Jannik kring kva rom kunst skal og kan gi ein kunstnar og besøkande, og Sara kva rom Kunstnernes hus skal vera, har vært, og kva det kan bli i framtida.
For Back to the Land er ein dialog, ein som byrja mellom Jannik og Sarah, og det er ein dialog som fortsatte gjennom planlegginga, arbeidet med utstillinga og verka, opninga og gjennom heile utstillingsperioden medan verda kring den forandra seg gjennom krig, miljøkatastrofar og protestar.
Under arbeidet med utstillinga var også Jannik ute i gatene, var vitne til tusenvis av menneskjer som heva stemma si mot folkemord, krig, naturkatastrofar og statar si overmakt over urfolk. For Jannik so kan ikkje utstillinga sjåast som separat frå arbeidet dei gjorde med å dokumentere dei ulike folkebevegelsane, dei som heva si stemme, som stod gjennom vintar og vår, som lenak seg fast og vart dratt vekk. Jannik såg i dette behovet for trygge rom, for rom der ulike stemmer kunne samlast, vera trygge når dei utrykker si meining, sine tankar, eit rom som er fritt. Paralellt so kunne Sarah sjå Kunstnerenes Hus i eitt likt lys, stille spørsmål om kva denne institusjonen vera, kva rom for dialog ho kunne skapa, og ikkje minst kva form kan prosjekta ta som opnar opp rommet og institusjonen til vera utanfor.
Sarah nemner eitt augeblikk når dei 150 menneska bær utstillinga opp mot Kunstnernes Hus, på veg gjennom gatene so er det nokon unge menn som spør kva dette er? Kvifor bær 150 menneskjer stiger og tre gjennom Oslo? I dette spørsmålet opna det seg eitt rom for dialog, når dei hadde fått svaret var kanskje deira respons berre at det var kult, uvaneleg. Men det er faktisk kult, at veggane til institusjonen forsvann, og at kunsten kunne berøra nokon som ikkje vakna den dagen og tenkte dei skulle oppleva noko nytt, stille annleis spørsmål kring verda dei lev i. Det at verka vart bært av ei gruppe frivillige i ein prosesjon reflekterer også utstillinga si natur, ei spegling av ei folkerøyrsle, ein prosesjon av frivillige, som stillar spørsmål ved tingas tilstand, som spør spørsmål om korleis ei utstilling vert til, og korleis kunst kan gå i direkte dialog med verda kring seg.
Å ha utstillinga frakta slik til Kunstnerenes Hus er uvanlege, men som Jannik og Sarah seier so er det ein dialog, ein dialog som var tufta på tillit, ein tillit frå Sarah som tok vare på det unike i Jannik sitt kunstnarskap, og ei tillit frå Jannik til Sarah og korleis ho tenkjer kring kva ein institusjon skal kunne vera.
Sarah forteller vidare frå dette at det var fleire situasjonar, idear, som gjorde at man måtte forandre på måten ein tenkjer at ei utstilling skal vera. Dette kan me sjå i til dømes det enkle grepet med at alle måtte ta av seg skoa, og ta på seg raggsokkar før dei gjekk inn i utstillinga. Raggsokkane minner deg om noko heimleg, kanskje hytta, det gjer at salane ved Kunstnernes Hus vert stille. Og i dette grepet so snakkar både Jannik og Sarah om sårbarheit, ein tar av seg skoa, ein kjenner kulda og trekk føtna opp under seg når ein set seg på benken, alle kjenner den same følelsen og ein vert sårbar blant dei trærna, som er stiger, men der greine, røter, alt som gjer dei sterke er fjerna, og ein sit der ovanfor dei, sårbare. Jannik fortel om besøkande som var der i fleire timar, som gråt i romma, men også menneskjer som snakka saman, med framande, som delte inntrykk og opplevingar. Og i dette arbeidet so ser ein, so kan man forstå at den dialogen basert i tillit mellom Jannik og Sara var det som mogeleggjorde dette rommet, for å dela, for å gråta, og for å knytte ein institusjon saman med verda utanfor, med byen, folkebevegingar og naturen.
Fortel meg noko, noko om kunst og verda kring meg.
Back to the Land er ei kompleks utstilling, men enkel i sine grep, og ein kunne og sei i materiala og måten dei er utforma på. For Jannik so er dette også viktigt, av di det skapar ei nærleik til objekta, du kan forholde deg til dei på ein heilt anna måte enn maleri, ein skulptur hogga i marmor, du har ein unik dialog med objektet, men også hendene som har laga dei der du sporar Jannik sin manipulasjon av treet. Denne dialogen vert ytterlegare forsterka i «reconnector» rommet, der fire hundre skulpturar ligg utover golvet, og der du ulikt andre museum kan interagere med skulpturane, lyfte dei, flytte dei, og der ulike menneskjer går kring kvarandre og lyfter, bygger, dytter og flytter på skulpturar.
Den fyrste gongen eg besøkte utstillinga etter opninga sit eg på ein av krakkane i «reconnector» rommet der eitt born løftar ein av skulpturane, og uttrykkjer med ein gong “shit! Den var tung!” Liksom overraska over at den vetle treovalen kunne liggja so tungt i hendene dens. Eg vert freista, so eg vevar meg gjennom skulpturane og lyftar opp ein mørkebrun solid oval, men med ei sprekkje ned eine sida. Med ein gong eg lyfter den får eg lyst til å ropa til dei, denna og, den er også tung. Men eg vil ikkje uroa den nærast sakrale stemninga som er i rommet. Eg lyfter heller den mest ulike av den eg nettopp lyfta, lys, heil, utan sprekkar, den er lett, og eg har fått blod på tann og lyfter fleire og fleire. Saman med bornet so deler eg ei utforsking, ei oppleving av tre, av naturen, eg deler ei undring.
Eg gjer eitt mentalt notat om at eg må spørra Jannik om det er noko rogn her, då eg minnast frå barnelærdommen min at det var eitt dårleg treslag for å nytta til noko som helst, utanom hekseposar med ulik og uviss verknad. Jannik fortel meg at mi bornelærdom er ikkje heilt korrekt, rogn er faktisk eitt ganske bra treverk, uvaneleg, skiftande i fargen frå dei ytre laga til dei innerste.
Når Jannik tenkte seg denne interaksjonen med skulpturane so var det eitt ynskje om at dei besøkande skulle sitte der i stilldom, rolegt lyfta dei ulike skulpturane, og der kunne skape eitt rom for seg sjølv å tenkje i. Som både Jannik og Sarah fortel som var det ikkje kun dette som skjedde, folk bygga tårn, samla og dytta, på eitt tidspunkt bygga to ungdommar ein stor slangeform gjennom rommet, og ein annan gong so kom Jannik inn og alle skulpturane hadde vorten samala i ein haug i eitt hjørne. I denne situasjonen so måtte institusjonen, og kunstnaren utøve fleksibilitet, Jannik måtte sjå kva behov som låg hjå dei besøkande samstundes som dei ville at noko av den grunnleggande intensjonen var tatt vare på, og Sarah måtte legge til rette for eitt rom som var fritt gjennom interaksjonen, men ssom også ville presentere det same rommet til dei besøkande. Løysinga vart at dei ansatte på Kunstnernes Hus tilbakestilte rommet kvar dag, der dei også ansatte ekstravakter i helgene for å tilbakestille skulpturane slik at kvar dag ville dei besøkande møte eitt rom i harmoni, men som framleis var opent for improvisasjon og ein følelse av friheit og leikenheit. Denne balansen var ei utfordring både for Jannik, og for Kunstnernes Hus, og var krevande i måten ein måtte forandre tanken kring korleis ei utstilling skulle bevarast og presenterast.
Men dette var også i tråd med korleis utstillinga fungerte, dialogen den bygga på, der den stilte spørsmål, og presenterte utfordringer til ikkje berre korleis rom og mogelegheit kunsten og institusjonen kan gje, men kva som faktisk er behov for.
Eitt vindauge mot vår tid.
Før eg snakka med Jannik so tenkte eg at det kanskje var litt dumt av meg og spørre om dette med rognebærtreet, det var jo ikkje det utstillinga handla om. Men, det er inga dumme tankar ovanfor Jannik, av di det er denne openheita som ligg til grunne for utstillinga, det er ei vandring, saman med Jannik, gjennom skog, kunst, protestar, prosess og familiehistorie.
Og familiehistorie er viktigt i utstillinga, av di når du kjem inn, før du i det heile tatt går opp til dei to overlyssalane so henger det eitt tidlegare arbeid Arven, eitt arbeid som Sarah fyrste gong ho såg det hjå Jannik visste ho måtte ha med i utstillinga.
I Arven tok Jannik tak i arkivet til sin familie som var dei fyrste som tok med fotografiet til Noreg, og såg på korleis fotografiet, og spesielt hennar familie, bidrog til å bygga eitt bilete av eitt land, ein nasjon, og ein nasjonal identitet gjennom fotografiet. I arkivet etter familien so var det eitt utal ulike fotografier, av kongefamilien, kunstnarar, deira kvinnlege modellar, natur og arkitektur, og gjennom Arven so stilte Jannik spørsmål om kva denne historia faktisk betydde, ikkje berre for fortida, men korleis me skulle gå inn i ei mogeleg framtid. Dette spørsmålet ligger også sentralt hjå Sarah, spesielt med tanke på at Kunstnernes Hus snart er 100 år, då må ein kunne stille spørsmålet om kva skal dette huset vera, kva det har vore, og kva vil me at det skal verta? Og for begge, både Jannik og Sarah so handlar det om ei opnheit, ein dialog, om det å leggje til rette for at historien ikkje skal styra vår veg framover, men at me alltid kan skapa nye rom, trygge rom, ein stad der me kan samlast og finne vår veg fram i usikre tider. Som eitt bevis på dette kan ein sjå til det andre prosjektet Sarah inviterte Jannik inn med, eitt prosjekt som ikkje er å sjå i salane på Kunstnernes Hus, men som skulpturane i direksjonsrommet, der dei ligg mot vindauget peiker ut mot, Skogsvitner. I prosjektet byggjer Jannik hemmlege hytter av restmaterialet etter flatehogst, akkurat på grensa mellom skogen og flatehogsten der det vil ta 80 år for den skogen og vokse opp att, og når den gjer det vil ikkje den med sikkerheit kunne halde det same mangfoldet som før. Hyttene i Skogsvitner har fått namn etter born som bur i nærleiken, og det vil ta to generasjoner med menneskjer som sit i hyttene og ser skogen kome tilbake, og kanskje, berre kanskje vil Jonas, Ville, Sarah og Leona, vera nokon av dei som akkurat får tid til å sjå den fullvaksen tilbake. Dialogen mellom Jannik og Sarah har opna eitt rom for å stille spørsmål kring vår eigen stad i eitt økosystem, eitt samfunn og som medmenneske, samstundes som det spør kva kunstinstitusjonane sitt ansvar, oppdrag og funksjon er i dag og kan vera i framtida.
Ut av romma og inn i skogen.
Eg har gått glipp av spikkekurset, men kan hende lika greit, eg spikka meg alltid ned låret som born. Men spikkekurset er berre ein av fleire arrangementer som følgjer utstillinga, arrangementer som nærast er negler som skrapar mot institusjonen sine veggar. I spikkekurset lærar du å lage skulpturane du nettopp såg, du kan til og med kjøpa ein spikkekniv i resepsjonen. I det sosialt-relasjonelle dialogprogramet Back to the Table initiert av Jannik og deira partnar Guri Glans samla menneskjer seg i salane seks gonger i løpet av utstillingsperioden for å, i Jannik og Guri sine ord «. . . midt i kunsten skal vi snakke sammen. I vår tid må krefter samles.» og dei vart samla, då dei også foreslo for Sarah om dei ville bidra med eitt program kring utstillinga so laga dei Kunsten og Institusjonen som ein del av Back to the Table, der institusjonens rolle, og ansvar vart diskutert som eitt demokratisk rom. I forkant av Kunsten og Institusjonen var det også ein workshop med Andrea Geyer, Manifest som utfordra deltakarane til å diskutere kva rolle kunsteninstitusjonene skal ha i dag, der resultatet av workshoppen vart montert i trappa opp mot utstillingen der ein kunne lese dei ulike ønska, under setningen «I want a museum» . . .
Som også Sarah sa til meg, so er formidling, og det og gi inngangar til utstillinga, so utruleg mange ting. Det er tekstane om utstillinga, det er workshop for born, det er samtalane i Back to the Table, Manifest, men det er også spørsmåla dei måtte stille seg sjølv om korleis institusjonen kunne tilpasse seg, forme seg, møte både Jannik og deira tankar og ynskjer, og ikkje minst korleis ein kunne opne rommet opp for dei besøkande.
Det har rasla i veggane på Kunstnernes Hus av kunst som vil inn, og kunst som vil slippa ut i Back to the Land. Og er dette også noko av poenget ved utstillinga, at kunsten rett og slett ikkje er der, eller her, men at den oppstår og vert igjen i dei som har besøkt den. Akkurat no ligg utstillinga i jorda, og vender tilbake til der den kom ifrå, med alle menneskja som interagerte med den, såg og følte den. Men utstillinga er ikkje vekke, den har berre inntatt sin naturlege plass, og oppfylt intensjonen til både Sarah og Jannik gjennom ein dialog som byrja mellom dei to, men som dei fortsatte gjennom utstillinga og med dei besøkande og manifisterte orda til Jannik at «I vår tid må krefter samles.»
|
|
|
|
|